NTNU-professorer vil skille mellom god og dårlig midlertidighet
Midlertidighet. NTNU-professorene Helge Holden og Terje Lohndal melder seg på i debatten om midlertidighet i akademia. Kan hende skal man se til ordninger i instituttsektoren, spør de.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
I en kronikk i Aftenposten 1. januar, skriver NTNU-professorene Helge Holden og Terje Lohndal om den gode og dårlige midlertidigheten ved universiteter og høyskoler.
Som Khrono skrev i slutten av november ligger midlertidigheten i universitets- og høyskolesektoren på 13,7 prosent, ifølge Kunnskapsdepartementet. Som følge av ulike beregninger, mener Forskerforbundet at tallet er 18,1.
Uansett er tallet høyere enn i arbeidslivet for øvrig, der Statistisk sentralbyrå har beregnet prosenten til å være nede i 8,7.
En mulighet kan være å nærme seg forskningsinstituttene ved å ansette faste forskere der ansettelsen ikke er knyttet direkte til et bestemt prosjekt.
Terje Lohndal og Helge Holden
Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) er klart på at fast ansettelse skal værehovedregelen i det norske arbeidslivet, og i mars i fjor kalte hun flere av landets universitets- og høgskolerektorer inn på teppet som følge av den høye andelen midlertidig ansatte i kunnskapssektoren.
— Hva er fornuftig?
Debatten om midlertidighet kommer opp ved jevne mellomrom, og siste tilskudd kommer fra professor ved Institutt for matematiske fag ved NTNU, Helge Holden, og professor ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU og professor II ved UiT Norges arktiske universitet, Terje Lohndal.
Hva er et fornuftig tall på antall midlertidige i UH-sektoren? spør professorene innledningsvis, før de forteller at det finnes flere typer midlertidighet, og at noen former for midlertidig ikke trenger å være dårlige.
Noen typer midlertidighet er fornuftig og riktig. Det handler om lederstillinger som er på åremål, men ikke minst stipendiatstillinger.
— En viktig oppgave for universitetene er å utdanne nye forskere, og en stipendiatstilling er et av de viktigste virkemidlene for å oppnå dette. En slik stilling er nødvendigvis midlertidig, det er en utdanningsstilling med fullført doktorgradsutdanning som mål, skriver professorene, og fortsetter:
— Det ville derfor være svært lite hensiktsmessig om mange stipendiatstillinger skulle telle negativt inn på antallet midlertidig ansatte. Å holde leder- og stipendiatstillinger utenfor statistikken er ikke kontroversielt. Samtidig hadde det vært hensiktsmessig å skille disse kategoriene. Sektoren har fått stadig flere tilsatte ledere, og disse er i all hovedsak tilsatt på åremål. Denne typen midlertidighet er ikke problematisk, og derfor bør den kategoriseres for seg selv.
— Vesentlig å skille
Kontroversen melder seg derimot når man ser på postdoktorstillinger, mener professorduoen.
— Fra 2015 har departementet ikke medregnet noen former for åremålsstillinger i beregningene av midlertidighet. Det betyr at postdoktorstillinger heller ikke er en del av de 13,7 prosent midlertidig ansatte. Etter vårt syn er det fornuftig at postdoktorstillinger ikke medregnes. Dette er ment å være en kvalifiseringsstilling, og selv om det i dagens verden sjelden fører til fast ansettelse i en vitenskapelig toppstilling, er det likevel ment å være en rekrutteringsstilling. Det betyr at mange postdoktorstillinger er en god form for midlertidighet.
Norske postdoktorer er mindre mobile enn utenlandske, og det gjør det vanskeligere å nå opp i kampen om faste stillinger. Da kan man ansettes i kategorien «forsker». Det er ingen begrensning på hvor mange ganger man kan ansettes i denne kategorien.
Den dårlige midlertidigheten
Her kommer den dårlige midlertidigheten inn: Forskere som går på gjentatte kontrakter. Slike midlertidige stillinger er ingen tjent med, det gir dårlig arbeidssikkerhet og skaper mye ekstra byråkrati.
Videre i innlegget drøfter professorene ulike typer for midlertidighet, og det understrekes at det finnes dårlig midlertidighet, men også at noen typer midlertidighet er fornuftige og riktige.
— Dersom vi skal komme videre i diskusjonene om midlertidighet, er det vesentlig å skille mellom god og dårlig midlertidig. God midlertidighet ønsker vi mer av, dårlig midlertidighet må begrenses i størst mulig grad. Hvis ikke vi lykkes med dette, vil universitetene fremstå som mindre attraktive arbeidsplasser for ungdom i Norge. Det vil være et problem for universitetene og samfunnet, skriver professorene.
Se til instituttene?
Mange midlertidige er ansatt på prosjekt etter prosjekt og må gjennom runder med oppsigelser før vedkommende begynner på en ny kontrakt på et nytt prosjekt, peker forskerne på og mener at universitetene finne bedre ordninger som forhindrer at dette skjer.
— En mulighet kan være å nærme seg forskningsinstituttene ved å ansette faste forskere der ansettelsen ikke er knyttet direkte til et bestemt prosjekt, skriver de to.
Fordelen vil være større sikkerhet og en mer langsiktig forskningshorisont. Ulempen er at universitetene i større grad må bruke kompetansen de har, på prosjekter de får.
Det kan kreve at forskere på universitetene må jobbe med flere prosjekter samtidig, slik det nettopp er i instituttsektoren, mener Helge Holden og Terje Lohndal
