Det er mulig å bli frisk!

Vi opplever alle endringer i løpet av livet. De kan være store. De kan være små. Noen av de er positive. Andre er negative. Hvor mange endringer man må stå ovenfor og hvordan man takler disse varierer fra person til person. I en periode av livet mitt var det så mange endringer at jeg lenger ikke følte at jeg hadde kontroll over noe som helst. Derfor fikk jeg et sterkt behov for kunne kontrollere noe. Dette førte til en langvarig kamp mot meg selv, mat og egne følelser.

Les også:

• André Almås Christiansen: I en følelsesmessig berg- og dalbane

Mitt problematiske forhold til mat startet allerede på videregående. Da hadde jeg opplevd å miste mange, sykdom i nær familie og egen alvorlig sykdom. Alt dette gjorde hverdagen uoversiktelig og ukontrollerbar, og kontroll over mat og kropp ble min måte å føle at jeg hadde kontroll over noe. Allikevel klarte jeg å holde det noenlunde i sjakk gjennom videregående. Så skulle jeg gå fra å være elev til å bli student. Fra mor og fars trygge hjem til å være alene på en hybel i Oslo. Det var den endringen i mitt liv som gjorde at spiseforstyrrelsen min kunne gro, og som etter hvert gjorde meg alvorlig syk.

Vekkerklokken ringer. Har nesten ikke sovet, og vil egentlig ikke stå opp. Men jeg må på forelesning, så jeg tvinger meg opp av sengen selv om jeg egentlig ikke har sovet noe. Det bærer rett på badet og opp på vekta. Tenker «Faen, jeg har ikke gått ned en dritt siden i går». Får panikk og tenker gjennom hva jeg spiste og gjorde i går for å finne ut hva jeg kan gjøre «bedre» i dag. Jeg speiler og måler meg, og klemmer på alt det ikke-eksisterende fettet. Begynner å gråte i panikk. Tenker at i dag må jeg spise mindre enn i går. Planlegger alle måltidene for dagen i detalj.

Kommer meg tilslutt på forelesning, selv om jeg vet jeg ikke kommer til å huske hva de har snakket om en gang. Har ikke sjans i havet til å konsentrere meg. Alt jeg tenker på er hva jeg har spist, hva jeg skal spise, hvor mye jeg skal trene, hvor tjukk jeg egentlig er, og ikke minst hvor verdiløs jeg er som menneske. Hvor mye jeg hater alle sider av meg selv. Tanker som er tilstede 24 timer i døgnet.

Etter en dag med forelesning og lesesalstid, hvor jeg egentlig ikke har fått med meg noe som helst, går veien videre på trening. Jeg må trene. Ingenting kan hindre meg i få trent, da får jeg helt panikk. Når jeg er ferdig med trening reiser jeg hjem alene. Orker ikke tanken på å være med venner, siden dette mest sannsynlig vil innebære noe som har med mat å gjøre. Jeg spiser den planlagte mengden mat. Jeg er fortsatt sulten og drister meg til å spise litt mer. Panikken melder seg med en gang. «Nå kommer du til å bli feit, så nå må du kvitte deg på maten» er en del av tankene som dukker opp.  Det blir så ubehagelig at jeg må gjøre som tankene sier.

Dette var en typisk hverdag for meg over en lengre periode. For to år siden ble jeg så syk at jeg verken klarte å studere eller jobbe. Spiseforstyrrelsen tok all min oppmerksomhet og energi, og det var ikke plass til noe annet. Jeg fikk hjelp tilslutt, og da hadde jeg heldigvis et ønske om å gjøre noe med situasjonen. Jeg ville bli frisk. Allikevel var det deler av meg som syntes at spiseforstyrrelsen var trygg og ikke ville. Jeg var veldig ambivalent. Vendepunktet for meg var da jeg i behandling fikk i oppgave å se for meg hvor jeg var om fem år med og uten en spiseforstyrrelse. Uten spiseforstyrrelsen var enkelt – da kunne jeg få et liv jeg drømte om med jobb, venner og en egen familie. Med spiseforstyrrelsen var svaret også enkelt, men utrolig ekkelt å innse. Jeg innså nemlig at jeg ikke kom til å være her om fem år hvis spiseforstyrrelsen fikk fortsette. Enten ved at kroppen eller hodet ikke orket mer.

Dette gjorde at jeg virkelig gikk inn for bli frisk og bli kvitt spiseforstyrrelsen min en gang for alle. Den prosessen er noe av det tøffeste jeg har vært gjennom. Jeg måtte snakke om ting som jeg aller helst ville glemme, og det å skulle snakke om og bearbeide dette var ingen dans på roser. Det ble mange ubehagelige følelser og tårer, og tidvis gikk det trått. Men det hjalp. 1,5 år etter jeg fikk mitt vendepunkt ble jeg skrevet ut av behandling fordi jeg på det tidspunktet følte meg så frisk at jeg kunne stå på egne ben.

Jeg klarer nå å spise når jeg er sulten uten at det må overanalyseres. Jeg trener fordi det er bra for kroppen, og ikke som en måte å straffe meg selv på. Hodet mitt er ikke lenger overfylt av tanker om mat, kropp og om hvor mye jeg hater meg selv. Jeg har nå endelig energi og konsentrasjon til å ha en jobb jeg elsker. Jeg isolerer meg ikke lenger, og kvier meg ikke for å være med venner. Denne følelsen er så befriende at jeg ikke klarer å beskrive den en gang.

Jeg skal ærlig innrømme at ikke alle tanker er borte. Noen ganger kan det være fristende ikke å spise selv om jeg er sulten. Noen ganger får jeg fortsatt litt panikk når jeg kjenner at buksen har blitt trangere. Noen ganger stikker selvhatet fortsatt gjennom. Det er fordi tilfriskningsprosessen fortsatt er noe som jeg hele tiden må ta et aktivt valg for fortsatt å følge. Til tross for at dette skinner igjennom innimellom så styrer det ikke lenger livet mitt. Tilfriskningsprosessen har gitt meg de verktøyene jeg trenger for å erkjenne at tankene er der, kaste de bort og fortsetter med det fine livet jeg nå har. Fortsette å jobbe. Ha overskudd til å være med venner. Ha en kjæreste. Jeg taper fortsatt noen kamper mot spiseforstyrrelsen innimellom, men i det store og hele bildet vet jeg at jeg har vunnet krigen.

Så mitt budskap er – du kan ta livet ditt tilbake. Det er mulig å bli frisk. Jeg kan dessverre ikke si at det kommer til å bli enkelt. For å komme deg ut av det helvete en spiseforstyrrelse er så må du jobbe deg gjennom de tingene du egentlig har fortrengt og ikke vil snakke om. Men det jeg kan si er at det er verdt det. Selv om det er tøft å jobbe seg gjennom det, så er det bedre enn å leve resten av livet med en spiseforstyrrelse. Så søk hjelp, og ta livet ditt tilbake.