Her demonsterer studenter utenfor Stortinget 9.november 1983. På plaktene står det «Ned med renta på studielånet. Nei til gjeldsauke». Tema er fortsatt aktuelt i dag. Foto: <span class="caps">NSO</span>
Her demonsterer studenter utenfor Stortinget 9.november 1983. På plaktene står det «Ned med renta på studielånet. Nei til gjeldsauke». Tema er fortsatt aktuelt i dag. Foto: NSO

80 år med studentbevegelsen

Kvinnekamp, aksjoner for selvbestemt abort og velferdspolitikk. På 80 år har de politiske kampene vært mange, og fortsatt må studentene stå på krava, mener studentleder.

Publisert   Sist oppdatert

En høstkveld for akkurat 80 år siden var studenter fra Ås, Oslo, Trondheim og Bergen samlet i vestlandshovedstaden for å stifte en nasjonal studentbevegelse.

Dette var noe de lenge hadde planlagt. 31. oktober 1936 ble Norsk studentsamband etablert.

På 80 år har kampsakene vært mange: Kvinnekamp, EU-motstand, homokamp, demonstrasjoner mot abortloven og kampen om velferdstilbudet til studentene. Fellestrekket var at utdanning skulle være for alle, både kvinner og menn, fattig som rik. 

Mye av historien visket ut

Man vet egentlig ikke så veldig mye om hva som rørte seg i Norsk studentsamband før krigen. Da tyskerne invaderte Norge i 1940, brente de mye av bevisene om hva organisasjonen jobbet med og hva de var opptatt av. Men noe vet vi. 

Før krigen var de veldig opptatt av student-velferd.

Daniel Heggelid Rugaas
Historiker 

Ønsket om gode økonomiske fordeler står sterkt i dag også, som det gjorde den gang.

Marianne Andenæs
Leder av Norsk studentorganisasjon

— Før krigen var de veldig opptatt av studentvelferd. Lånekassen fantes ikke, og de som studerte måtte få penger fra foreldrene eller låne fra Sparebanken for å kunne ha råd til å leve, sier historiker Daniel Heggelid Rugaas. 

Heggelid Rugaas er medforfatter i en bok om allmennyttige stiftelsers historie. Boka forventes å bli gitt ut i 2019.

 

(Norsk studentunion på deres andre landsting. Dette var i 1965. Foto: NSO)

Samskipnadsloven

Det var nemlig kun de rikeste som hadde råd til utdanning. Studentene jobbet hardt for å få gjennom et velferdstilbud til studenter. Kun tre år etter at Studentsambandet ble opprettet, kom samskipsnadsloven. 

Samskipnaden i Oslo og Akershus ble opprettet. 

I det første styret i samskipnaden, var flertallet studenter, mens en kom fra Kunnskapsdepartementet og en en annen fra akademia. 

Studentsamskipnaden skulle hjelpe studenter som kom langveis fra med å få hjelp til å finne bolig og skulle ordne med noe penger til studentene, og skaffe mat. 

Men så kom krigen, og da ble alt snudd opp ned. 

Andre verdenskrig

Ikke lenge etter at nazistene invaderte Norge 9. april 1940, brant tyskerne mye av papirene som tilhørte organisasjonen. Mange norske studenter demonstrerte mot nazistenes handlinger. Det førte til at tyskerne beordret alle studentene fengslet i 1943.

Mange la på rømmen, og mange ble en del av Gutta på skauen, men likevel klarte tyskerne å fengsle til sammen 1200 studenter i Norge. De skulle ikke drepes, men læres opp til å bli ekte nazister. De som protesterte ble sendt til Grini og deretter til Tyskland. En av disse var Kristian Ottosen, som både har skrevet om dette, og forøvrig har sin egen bygning på Blindern. 

Mens de kloke studenthodene satt i fengsel, var det nok mange som funderte på hva de skulle gjøre etter de kom ut av tyske fangeleire. En av dem var Gudmund Harlem, far til tidligere statsminister Gro Harlem Bruntland (Ap).

(Her sitter en stor gjeng med menn i Norsk studentsamband i rådsmøte i 1948)

USA-beundrere

— Etter krigen var alt forandret, og de fikk en ny sjanse. Lånekassen ble opprettet, Universitetet i Bergen ble stiftet og studentene ser mer internasjonalt. USA var noe de beundret, sier historiker Heggelid Rugaas.

Mange studenter flyttet til utlandet for å studere, fordi Lånekassen var først og fremst for personer som ønsket seg utenlands. 

Dette førte til at ANSA ble etablert 1956, fordi de ønsket å fokusere på de internasjonale studentenes rettigheter. Men det gikk ikke lenge før ANSA og Norsk studentsamband slo seg sammen og ble Norsk studentunion i 1964.

Studentopprøret

Senere kom studentopprøret i 1969. Aller størst var protesten i Tyskland og Frankrike, før det kom til Norge. Studentene demonstrerte mot standardisering og streng disiplin blant de gamle professorene ved universitetene. 

— Det var mye bråk på Blindern og ved Universitetet i Bergen. Demonstrasjonen var en viktig sak for studentene, og de ønsket lik tilgang på utdanning og flere studentboliger, sier historiker Daniel Heggelid Rugaas. 

Det Norske Studentersamfund i Trondheim var godt involvert i opprøret, og mange ble, som en følge av studentopprøret, radikale aktivister og Akp(ml)-medlemmer. 

Gerd Liv Valla, tidligere justisminister for Arbeiderpartiet i Jagland-regjeringen og mektig LO-leder var den første kvinnelige lederen i Norsk studentunion. Hun ble valgt i 1974 og var da medlem av av  Kommunistisk Universitetslag – KUL – som etter hvert ble Kommunistisk Arbeiderforbunds studentorganisasjon.

Ifølge historiker Rugaas hadde hun også med seg to medlemmer av AKP (m-l) (Arbeidernes kommunistiske parti - marxistlenininstene).

Politiske fronter

Utover 1980-tallet sto de politiske frontene fortsatt sterkt i studentorganisasjonen, men kommunistene var ute fra maktens korridorer og det var rødgrønne allianser som dominerte arbeidsutvalgene: Sos.front (Sosialistisk Front) i Oslo, Radikal fellesfront (RFF) i Bergen og støttet av Venstrevind (sammenslutning av gamle SV-stud og Grønt Gras) i Trondheim. De fleste her - om ikke alle - var antakelig sikre SV-stemmer ved Stortingsvalg. Disse frontene hadde makta i mange år. Man fikk ikke plass i arbeidsutvalget, eller viktige verv i organisasjonen uten å være medlem av, eller sterkt sympatiserte med, noen av disse frontene.  På de årlige landstingene var det hestehandel og korridorpolitikk om verv og fordeling mellom frontene, der fraksjonslederne møttes på bakrommene for å fordele makta seg imellom. 

Kildene til 1980-tallets NSU sitter nært, nemlig på desken i Khrono. Både redaktør i Khrono, Tove Lie og produsent Eva Tønnessen var studentaktivister i en periode der. Som representanter fra hver sin by og hver sine grupperinger. 

— Jeg hadde «pampeverv» i 50 prosent stilling som lærestedsansvarlig for Norsk studentunion i Trondheim en periode midt på 80-tallet. Den perioden de hadde råd til sånn «distriktspolitikk», mimrer Tove Lie.

Renteaksjonen i 1986

Eva Tønnessen var på sin side aktiv i det mest radikale miljøet på Universitet i Oslo (UiO), men til NSU stilte hun på flere årsmøter som delegat for en liste som kalte seg Realistaksjonen på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet på UiO. Og slik ble de to kjent - via studentpolitikken. 

— Det var noen spennende årsmøter og tøffe debatter om hvilke politiske veivalg NSU skulle ta. Det er utrolig hvor hardt det kunne gå for seg når man skulle bestemme om det viktigste var å slåss for lavere rente eller høyere stipend. Mitt beste studentpolitiske minne er fra Renteaksjonen i 1986 da vi fylte Universitetsplassen og vel så det med mange mange tusen studenter som ønsket seg en bedre studiefinansiering, mimrer Tønnessen.

— Vi var en liten gjeng på fem som satt en sen kveld på Studentersamfundet i Trondheim og hisset oss opp over «karrieristene» sentralt i NSU og bestemte oss for å stille til valg til AU i blokk - som Handlingsorientert gruppe (HOG). Kampsaken vår var at NSU måtte slutte med lobbyvirksomhet på Stortinget og heller gå i gang med aksjoner og være litt mindre snille. Og vi ble valgt som delegater fra Trondheim og dro til Oslo på landsting, men fikk ikke flertall. Var ikke det rart, smiler Lie. 

De kan også begge to huske at det var en og annen konservativ representant innom. 

— Idar Kreutzer, som i dag er leder i Finans Norge og styremedlem ved UiO var også en aktiv enslig blå svale fra Den konservative studentforening (DKSF)  i alt det røde, husker Tønnessen. 

Èn organisasjon for alle

De politiske kampene var formet ut fra hvem som satt i styret, men uavhengig av hvem som satt ved makta, var ulike problemstillinger fra samfunnet som involverte studenter og studentenes rettigheter som var på agendaen. 

På 90-tallet ble Studentenes landsforbund (STL) etablert, som et alternativ til NSU. Denne organisasjonen var for studentene ved høgskolene rundt om i landet. 

Det tok godt over ti år med protester og drakamper før NSU og STL ble til én organisasjon som var for alle landets studenter. Norsk studentorganisasjon (NSO), slik vi kjenner den i dag, og ble sammenslått i 2010. 

Også utfordringer i 2016

80 år etter at studentbevegelsen ble etablert, er det fortsatt kamper som må kjempes. 

— Ønsket om gode økonomiske fordeler står sterkt i dag også, som det gjorde den gang. Det er en indikasjon på at det også vil bli viktig framover. Vi har også sett at like muligheter til utdanning er noe vi må forsvare, fordi den blir stadig utfordret, sier Marianne Andenæs, leder av Norsk studentorganisasjon, til Khrono.

Hun tenker spesielt på forslaget til den sittende regjeringen om å innføre studieavgift og skolepenger. 

— Norge har kommet langt ved å gi utdanning til mange, men selv om vi har kommet langt, må vi utvikle det vi har også, sier Andenæs. 

Hun tror at politikken til organisasjonen er mer spesifikk rette mot studentpolitikk i dag, enn det har vært tidligere. 

— Det handler om hvordan organisasjonen har utviklet seg over tid også, når det gjelder hva slags politikk NSO har satt på dagsorden. Men vi er fortsatt engasjerte i tema som ikke angår studentpolitikk direkte, som for eksempel at vi er mot et nasjonalt forbud om heldekkende hodeplagg på universiteter og høgskoler, sier Marianne Andenæs, og legger til at hun er stolt over å være leder av en organisasjon som over så lang tid har fått til mye.