Ordet foretak som uteble

Statsråd Iselin Nybø presenterte for noen uker siden mandatet for den nye mulighetsstudien av høyere utdanning og forskning uten å nevne begrepet foretak og foretaksorganisering av sektoren. Det har hun gjort tidligere. Da Venstre gikk inn i regjeringen og samarbeidet ble stadfestet i plattformen som ble utarbeidet på Jeløya, ble det klart at regjeringen vil: «Ta initiativ til en mulighetsstudie for å se på ulike tilknytningsformer for universitets- og høyskolesektoren, som for eksempel foretaksmodellen, for å sikre mer uavhengige institusjoner.» Direktør Helga Aune (49) i konsulentselskapet PwC. er utpekt som leder av denne studien. Studien høstet i første omgang endel ros fra landets rektorer, men i løpet av kort tid har proteststemmene blitt kraftigere og kraftigere.

I løpet av våren og forsommeren har departementet med forsknings- og høyere utdanningsminister uttalt seg om studien. Det mest interessante er kanskje ordet som utelukkes. Hverken foretak eller foretaksmodell nevnes. Hva nå?

— Debatten i media om mulighetsstudien har i altfor stor grad dreid seg om foretak og foretaksmodell. For regjeringen har dette bare vært ett eksempel på hva som bør vurderes i en mulighetsstudie av sektoren, sier Nybø til Khrono og fortsetter: At ordet ikke nå er nevnt understreker at regjeringen ønsker en bredere inngang til gjennomgangen av organisering og styring av universiteter og høgskoler. Mon tro det?

I dagens universitets- og høgskolesektoren har vi i dag en tradisjonell offentlig forvaltning og styring. Staten regulerer og kontrollerer de private markedsaktørene ved intervensjoner i keynesiansk forstand, og redskapet er/var det regelstyrte byråkratiet i Webers forstand. Nå motsatt. Dagens nyliberale statsform i Norge innebærer institusjonell regulering framprovosert av markedet, og dens institusjoner må organiseres deretter; De organiseres som armlengdes organ, som markedsaktører. Vi får offentlige særforetak, statlige aksjeselskaper og offentlige stiftelser. De blir konkurrerende markedsaktør med de private. Nå skal våre universiteter og høyskoler inn i denne folden. De skal målstyres, privatiseres og kontrolleres av frittstående organ, og slik frikobles fra ordinær demokratisk forvaltning.

En forgjenger til foretaksorganisering av U&H-ene var Ryssdalutvalgets-innstilling fra 2003 som kom under en tidligere Høyreregjering. Men dette utvalget introduserte offentlige stiftelser for økt markedsorientering av universiteter og høyskoler. Store protester fra akademia, og reformforslaget forsvant.

For hva skjer så med folkestyret i en nyliberal organiseringsform? OECD er kritisk til den politiske hensikten med fristillingsprosessene: «The arms length body principle is often invoked to avoid undue government influence» (se Wikipedia). For den nyliberale staten anses de folkevalgte nivåenes involvering i forvaltning som hindring for effektivitet og produktivitet, og så altså også angående forskning.

Demokrati frakoples vitenskap og markedsstyring overtar med mindre akademisk frihet. Folkestyret i Norge undergraves og fratas tillit som ledd i en formulert effektiviserings- og forenklingspolitikk. Ideologisk gis markedsbeslutninger forrang som mer hurtige og effektive framfor beslutninger fattet i folkevalgte organ etter politiske overveielser og byråkratisk behandling.

Kjente Pater Kjell Arild Pollestad formulerte det kritisk slående i Klassekampens kronikk 3. oktober 2016. «I fru Solbergs Høyre finnes ingen verdier som ikke til syvende og sist må begrunnes ut fra markedets krav». Nå står akademia for tur. Markedsstyring av UH-ene er tenkt inn. Bedriftsøkonomiske resultat teller. eiendomsspekulasjon, lånopptak, konkurransefokus, opphør av gratisprinsippet, det er dette som skal gi mer handlingsrom og frihet. Ja, det blir jo det i kommersialiseringens perspektiv.

Det må ikke bli som i de regionale helseforetakene. Folkevalgte og fagfolk har blitt tvunget ut av sykehusstyrene til fordel for bedriftseiere, jurister og økonomer som organiserer sykehusene fra lukkede styrerom. Modellen har ført til en konsentrasjon av makta over avgjørende velferdstjenester i foretak som er unntatt demokratisk styring og kontroll. Helseforetakene har gjort bedriftsøkonomiske prinsipper viktigere enn de helsefaglige vurderingene. Modellen er med på å gjøre om helsesektoren til en samlebåndsindustri der offentlige sykehus drukner i byråkrati og målekrav.

Skal fri forskning sikres, så trenger vi blant annet en fri demokratisk offentlig forvaltning. Målet blir da at politikerne beholder styringen og at forskerne tar tilbake faget sitt og sin akademiske identitet. Alternativet til markedsforvaltning er tradisjonell offentlig forvaltning.​

Se også: Les alle saker og innlegg om foretak i Khrono