Enkeltforskeren i Plan S

Statsråd Iselin Nybø har et innlegg i Klassekampen 5. januar 2019 for Plan S. Statsråden må takkes for å bringe inn Plan S debatten inn i det politiske rom. For lenge har debatten om Plan S og «open access» skjedd kun i akademiske fora. Debatten er for viktig til det.

Nybø og oss andre er fullstendig enig om at offentlig finansiert forskning bør gjøre sine resultater fritt tilgjengelig. Men midlene, publiseringsformen Plan S er et middel som på ingen måte kan helliggjøres. Plan S skjer innenfor en kontroversiell nyliberal samfunnsmodell, som den Nybø og regjeringen tilhører. Det bekreftes i hennes innlegg. Jeg synes Iselin Nybø ikke berører noe av de problematiske sidene ved Plan S. Hun har rett i at de store forlagene har stor makt knyttet til abonnement på tidsskrifter. Slike abonnementer koster mye penger. Det hun ikke nevner er at overgangen til Open Access innebærer at forlagene/tidsskriftene i stedet for å forhandle om avtaler med store aktører som universiteter etc. vil stå fritt til å kreve betaling fra den enkelte forsker for at de skal få publisert.

Det innebærer for det første at kostnadene flyttes fra kollektivt til individuelt nivå (den enkelte forsker må skaffe finansiering hver gang de skal publisere) og for det andre forlagene/tidsskriftene får ENDA mer makt ettersom de i stedet for å forhandle med store aktører, vil kunne kreve betaling fra den enkelte. Dette gir enda mer makt til store markedsaktører, pålegger forskerne større byrder (de må sikre finansiering fra gang til gang) og dessuten skaper et incentiv for forlag/tidsskrifter til å få publisert mest mulig og raskest mulig ettersom de ved en Open Access ordning får stykkprisfinansiering (betaling pr. publisert arbeid). Stykkprisfinansiering er et sentralt element i NPM.

Dette er eksempel på at makt flyttes ut i markedet, at både det offentlige og den enkelte forsker får svekket innflytelse, samtidig som transaksjonskostnader flyttes til forskerne/forskningsinstitusjonene. Vi vil også få et større kontrollproblem knyttet til vurdering av kvaliteten på publikasjoner. I tillegg blir tilgjengeligheten faktisk svekket, ettersom det er snakk om at det offentlige etter det nye systemet IKKE lenger skal finansiere tidsskrifts-abonnementer, der disse fortsatt eksisterer. Dette er svært alvorlig med tanke på at dette vil skape store barrierer for at forskere får tilgang til arbeider som ligger i forskningsfronten og er publisert i slike tidsskrifter (som de i stor grad gjør i dag - blant annet i de prestisjetunge amerikanske tidsskriftene).

I tillegg vil det være et stort problem at dette med store forlags- og tidsskriftkonsern vil fortsette og flere vil komme opp. Fri flyt i et fritt marked med konkurranse, i dette tilfellet om forskningsresultater, vet vi at det er de store og gjerne multinasjonale selskaper som vinner. Med Plan S vil de mindre forlagene og tidsskrifters tid være ute. Det kommer nok nå en konsekvensutredning før Plan S iverksettes. Her må ikke Nybø som statsråd hindre at nevnte samfunnskonsekvenser blir en del av oppdraget i tillegg til de mange andre..