Er underviserne egentlig så oppgitt over sine studenters forkunnskaper?

Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) har nylig lagt frem resultater fra Underviserundersøkelsen.

Utgangspunktet for oppslagene i media om underviserne kritiserer forkunnskapene til studentene er undervisernes svar på følgende påstand: «I dette emnet mangler en stor andel av studentene tilstrekkelige forkunnskaper.»

Flere medier (blant annet Bergens Tidende) opererer med gjennomsnittstall (totalt 2,9 på en skala fra 1 til 5), og følger opp med at det er store nivåforskjeller på norske studenter. Går vi til selve undersøkelsen finner vi at 32 prosent av underviserne hadde krysset av 1 eller 2 (i svært liten grad/i liten grad), mens 22 prosent hadde krysset av 4 eller 5 (i stor grad/i svært stor grad). Resten (47 prosent) hadde krysset av for 3 (i noen grad). Hvor grensen for «bekymring» skal gå kan nok diskuteres.

Personlig mener jeg det er grunn til å trekke frem at tredjeparten av de spurte ikke (eller bare i liten grad) er enig i påstanden. At en stor gruppe undervisere «i noen grad» er enig er som det alltid har vært. Også da jeg var student - og det begynner å bli noen år siden. Vis meg den undersøkelse (jeg har selv gjennomført noen), som ikke viser at underviserne mener at de nye studentene mangler faglige forkunnskaper. Altså at de ikke var/er like gode som oss!

Hvorvidt det er store nivåforskjeller på norske studenter bør vi være forsiktige med å konkludere om på bakgrunn av denne undersøkelsen. Ikke bare fordi forskjellene mellom mange fag ikke er så stor (det mest åpenbare er forskjellen mellom fag med svært strenge opptakskrav som f.eks. medisin og rettsvitenskap på den ene siden, og fag med helt andre opptakskrav på den andre siden). Men også fordi vi her har å gjøre med undervisernes oppfatninger. I så måte er det interessant at underviserne på medisin (N=218) i gjennomsnittet lander på 2.5, og at hele skalaen (1-5) er brukt. Her kan en jo velge å mene at det må være noe gale med (noen av) underviserne! For hva er det de har å klage over? Hvilke forkunnskaper er det i så fall de har i tankene?

Undersøkelsen inneholdt også spørsmål om undervisernes praksis. Et klart flertall (henholdsvis 75 prosent og 77 prosent) svarer at de i stor grad/i svært stor grad (1) bruker undervisnings- og arbeidsformer som stimulerer studentene til å delta aktivt i diskusjoner, og (2) bruker vurderingsformer som er egnet for de aktuelle forventede læringsutbyttene. Når det gjelder det første av disse må det være lov å uttrykke en viss skepsis til svarene. Tall fra Studentbarometeret (2016) viser at forelesninger er den hyppigs brukte undervisningsformen (97 prosent svarer at den brukes ofte), mens andre, mer studentaktive undervisningsformer benyttes i langt mindre grad. Og det er en kjensgjerning at eksamen fremdeles er svært utbredt innenfor norsk høyere utdanning, mens det helt klart kan stilles spørsmål om dette er den vurderingsformen som er best egnet til å måle ulike læringsutbytter.

For en som har sitt arbeidsfelt innen universitetspedagogikken er det noe nedslående (men kanskje ikke så overraskende) at relativt få undervisere svarer at de deltar i forskning og analyse på egen undervisningspraksis eller studentenes læringsstrategier. Halvparten av de spurte har krysset av for 1 eller to på skalaen (i svært liten grad/i liten grad), mens 18% har krysset av for 4 eller 5 (i høy grad/i svært høy grad). Svaret på hvorfor så vidt få er opptatt av dette får vi kanskje når vi ser hvordan underviserne vurderer ulike sider ved studieprogrammet. Kun 12% av underviserne svarer at den pedagogiske kompetansen trenger å forbedres. Det er å forvente at dette bildet vil endre seg etter hvert som institusjonene får på plass meriteringsordninger av utdanningsfaglig kompetanse, slik dette beskrives i Stortingsmelding 16 (2016-2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning.

Det generelle bildet som tegner seg når en leser Nokut’s rapport er at underviserne synes å være mest tilfreds med egen kompetanse, og med kvaliteten på egne studieprogram. I den grad de er misfornøyd med noe, så er det først og fremst timeressurs til undervisning og veiledning. I lys av det de ellers svarer om studieprogrammet, sin egen undervisnings- og vurderingspraksis, sitt engasjement i forskning og analyse på egen undervisning og studentenes læring, og om den pedagogiske kompetansen i studieprogrammet (vi får tro det er sin egen kompetanse de uttaler seg om), er det grunn til å spørre hva en eventuell økt timeressurs skulle brukes til? Sammenstiller vi resultatene med svarene fra Studiebarometeret synes det klart at noe av den økte tiden burde tilbringes i diskusjon sammen med studentene. For å få på plass mer studentaktive undervisningsformer. For å sikre at vurderingsformene er tilpasset læringsutbyttebeskrivelsene. For å øke felles nysgjerrighet på forskning om læring og undervisning. For på den måten å sikre at studentene lærer det de skal.

​