«Ryddesjauen» haster, Røe Isaksen!

Støtteordningene for næringslivet kalles «virkemiddeljungelen» med rette. Vi er helt på linje med næringsministerens ønske om en opprydning.

Les også: Isaksens ryddesjau kan få store konsekvenser for Forskningsrådet

Siden 2005 har vi i Nofas hjulpet virksomheter med å søke om støtte til sine forsknings- og utviklingsprosjekter. Det vi kan best er å identifisere og prioritere verdiskapende innovasjon. Vi har gitt bistand til tusenvis av kunder som søker støtte fra det virkemiddelapparatet Røe Isaksen nå vil rydde opp i. Vi vet hvor skoen trykker. Her er noen råd til Røe Isaksen fra oss:

For det første; søknadsbehandling bør være sentralisert. Innovasjon Norge eies av staten og fylkeskommunene sammen. Deler av søknadsbehandlingen er desentralisert til de lokale kontorene i Innovasjon Norge. Mange lokale saksbehandlere betyr ofte ulike meninger og tolkninger av regelverket. Dette er ineffektivt og uforutsigbart. Vi har erfart at det av og til fører til dialogbasert saksbehandling, der det å kjenne saksbehandler gir fordeler for søkeren. Selvsagt skal det ikke være sånn.

For det andre; rådgivning og behandling av søknader bør skilles fra hverandre. Innovasjon Norge må gjerne ha lokale rådgivere som kan hjelpe folk i søknadsprosessen. Men den som gir råd skal ikke sitte nært søknadsbehandlingen. Den bør sentraliseres til ett kontor i Norge.

For det tredje; det må bli færre støtteordninger. I dag bruker næringslivet altfor mye tid, og altfor mye penger, på å finne ut hvor de kan søke og hva de kan søke på. Det søkes på feil ordninger. De beste prosjektene bør raskest mulig loses gjennom et forenklet søknadssystem. Det vil gi økt innovasjon.

Mange støtteordninger betyr også at det tulles bort penger på høye administrasjonskostnader. Dette er penger som i stedet kunne kommet fremtidsrettet forskning og utvikling til gode. Vi påstår også at de som jobber i virkemiddelapparatet har insentiver til å holde seg med flere ulike støtteordninger, og kronglete regelverk. Da øker behovet for rådgivere og søknadsbehandlere i «systemet». Mange ordninger fører til at bevilgningen på hvert område blir for små. Det gir igjen argumenter for økte bevilgninger. Færre ordninger, og enklere regelverk, vil gi mer innovasjon for de samme skattepengene.

For det fjerde; i en verden der alt går stadig raskere, er det paradoksalt at vi fortsatt har et virkemiddelapparat som har én søknadsfrist i året slik tilfellet ofte er. Dette gjør at det eksempelvis på flere store programmer i Forskningsrådet kan ta opptil 18 måneder fra idé oppstår til et prosjekt kan starte. Begrenset tilgjengelighet reduserer dermed verdien av støtteordningene. Det må være mulig å søke tre-fire ganger i året.

Til slutt; hvert år går nesten ti milliarder kroner via Torbjørn Røe Isaksen og Næringsdepartementet til virkemiddelapparatet. I tillegg kommer midler fra ordninger under andre departementer. Ved å redusere antallet ordninger, forbedre behandlingsrutiner og hjelpe næringslivet til å søke mer treffsikkert, vil skattebetalerne få langt mer innovasjon for pengene. Derfor heier vi på Torbjørn Røe Isaksens store politiske prosjekt. Og det haster, Røe Isaksen!»