Jeg og min usynlige sykdom ble en kasteball

Publisert - Sist oppdatert
Leder for Studenttinget på NTNU, Marte Øien, skriver om den utfordrende starten på studietid. Foto: Jonas Halse Rygh

Leder for Studenttinget på NTNU, Marte Øien, skriver om den utfordrende starten på studietid. Foto: Jonas Halse Rygh

Min drøm om en utdanning kunne fort fått en brå slutt før den i det hele tatt hadde begynt, skriver leder i Studenttinget ved NTNU, Marte Øien.

Går du med gips på hånda, har ingen problemer med å forstå at du har behov for tilrettelegging. Sliter du derimot med noe som ikke synes utenpå, er situasjonen en annen.

Nå er det studiestart, de fleste nye studenter presenteres med tanken om at dersom du jobber hardt, og bare har lyst nok, så kan til og med du som ny student en gang forandre verden.

Da jeg tok fatt på mitt første semester, følte jeg at hele verden lå for mine føtter, men for hver dag som gikk føltes det mer og mer som om lovnadene om å forandre verden gjaldt alle andre og ikke meg.

Det å be om tilrettelegging er vanskelig. Jeg og min usynlige sykdom ble en kasteball mellom kontorer. Det å alltid måtte bevise min lidelse for å få tilrettelegging hver gang, er vanskelig og ydmykende.

Om du har gips på hånda, synes det å være slik at ingen stiller spørsmål med dine behov for tilrettelegging. Dersom du sliter med noe en ikke kan se, er situasjonen en annen. Det føltes knusende for meg å få beskjed av rådgiver om at «Høyere utdanning er ikke ment for sånne som deg».

Det føltes knusende for meg å få beskjed av rådgiver om at «Høyere utdanning er ikke ment for sånne som deg».

Marte Øien
Leder, Studenttinget NTNU

Min drøm om en utdanning kunne fort fått en brå slutt før den i det hele tatt hadde begynt, og jeg er sikker på at flere kan kjenne seg igjen i samme opplevelse.

Lik rett til utdanning er det viktigste prinsippet i norsk høyere utdanning. Det nytter ikke at det står i universitets- og høyskoleloven at utdanningsinstitusjonene skal tilrettelegge, ei heller å si at man tilbyr tilrettelegging dersom institusjonene ikke følger opp. Det må bevilges ressurser til slikt arbeid, og institusjonene må forvalte disse ressursene slik at de har den effekten de er tenkt å ha. 

Departementet har ansvar for å legge rammene til rette gjennom et tydelig lovverk, og institusjonene har ansvar for å forvalte den tilliten de har blitt tildelt gjennom forsvarlig håndtering av en sammensatt studentmasse.

Dessverre er usynlige sykdommer tabubelagt. Det er mange som sliter, men få som snakker om det. Så lenge vi studenter tenker at studiehverdagen er for «de friske» vil det fortsette slik. Ingen reagerer om man sier at man er hjemme på grunn av influensa eller ankelbrudd, men om man er hjemme på grunn av en usynlig sykdom blir en ofte ikke møtt med forståelse.

Mitt råd til deg er å være ærlig om egen situasjon. Du er ikke alene om å slite med ting som ikke synes. De færreste av oss har gipsen utenpå.

Innlegget er først publisert i Dagbladet.

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Trakassering. Rektor på Universitet i Oslo, Svein Stølen forteller at han er rystet i kropp og sjel av det omfanget av seksuell trakassering som nå avdekkes.

Mens studenter kommer og går, bidrar organisasjonskonsulentene i studentpolitikken tilkontinuitet. Det gjør dem helt sentrale i studentdemokratiet, skriver Irene Felde Olaussen ved Høgskolen i Østfold.

Ethvert vedtak i enhver organisasjon virker bare til det gjøres et annet vedtak, skriver førsteamanuensis emeritus Håkon Stødle, som mener kunstfakultetet på UiT bør forbli eget fakultet.