— I mange fag er det ikke internasjonale forlag som har monopol på tidsskriftutgivelser. De eies tvert imot av institusjonene selv, skriver Nils Petter Gleditsch. Foto: Nils Martin Silvola
— I mange fag er det ikke internasjonale forlag som har monopol på tidsskriftutgivelser. De eies tvert imot av institusjonene selv, skriver Nils Petter Gleditsch. Foto: Nils Martin Silvola

Monopolisering av tidsskriftmarkedet?

Plan S. I debatten om Plan S peker flere på at noen få internasjonale forlag har tilnærmet monopolmakt. Men i mange fag er bildet ganske annerledes, skriver Nils Petter Gleditsch.

Publisert

Vitenskapelig publisering har vokst til en ‘milliardindustri hvor fire store forlag i praksis monopoliserer markedet’ skriver universitetsbibliotekar Per Pippin Aspaas i Khrono 12. desember. Han refererer til de fire forlagene Springer, Elsevier, Wiley og Taylor & Francis. Dette argumentet er blitt en gjenganger i debatten om Plan S, som tar sikte på å tvinge europeiske forskere til å publisere i tidsskrifter hvor alt innhold gjøres gratis tilgjengelige for alle lesere. Også direktøren i Norges forskningsråd, John Arne Røttingen, skriver om ‘noen få internasjonale forlag med tilnærmet monopolmakt i markedet’.

Men i mange fag er bildet ganske annerledes. Jeg undersøkte først hvordan situasjonen er innenfor faget internasjonal politikk. Av de ti høyest rangerte tidsskriftene etter ‘impact factor’, altså nettopp de tidsskriftene som etter Aspaas oppfatning skal tilfredsstille ‘eliteforskernes logofetisjisme’, er det bare to (nummer 3 og nummer 10 på listen) som utgis av en av de fire såkalte monopolistforlagene (Springer). De andre åtte utgis av universitetsforlag (Cambridge University Press 2, MIT Press 2, Oxford University Press 1), av det familieeide forlaget SAGE (2) eller av en forening (Council on Foreign Relations, 1).

Kampanjen mot de angivelige monopolistene er ofte koblet med et ønske om å styrke forskersamfunnets styring over publiseringskanalene og Røttingen skriver at mange faglige foreninger allerede har grepet denne muligheten og brutt med forlagene for å sikre bedre avtaler og kontroll.

Flere av de tidsskriftene som utgis av universitetsforlag eller av SAGE, er allerede eid av vitenskapelige institusjoner.
Nils Petter Gleditsch
Forsker ved Institutt for fredsforskning

Flere av de tidsskriftene som utgis av universitetsforlag eller av SAGE, er allerede eid av vitenskapelige institusjoner. Ett av dem eies av Institutt for fredsforskning. I den grad disse tidsskriftene gir et overskudd for eierinstitusjonen, pløyes pengene tilbake i forskningen. International Studies Association, den ledende foreningen for faget internasjonal politikk med over 7000 medlemmer, eier for eksempel ikke mindre enn seks tidsskrifter. De kjøper nå sine forlagstjenester fra Oxford University Press. Paradoksalt nok kjøpte foreningen inntil for et par år siden sine forlagstjenester fra en av ‘monopolistene’ (etter at Blackwell ble kjøpt opp av Wiley), uten at det la noen begrensninger på foreningens styring over tidsskriftet – f.eks. retten til å skifte forlag da kontrakten løp ut. Royalty fra disse tidsskriftene setter foreningen i stand til å drive en lang rekke faglige aktiviteter, inkludert arrangementet av den største årlige fagkonferansen for internasjonal politikk.

Et tilsvarende mønster finner vi innenfor flere av samfunnsvitenskapene. I statsvitenskap utgis flertallet av tidsskriftene av foreninger, av SAGE eller av universitetsforlag. I sosiologi utgis bare tre av de ledende ti tidsskriftene av ‘monopolistene’.

Plan S har som kjent møtt bred motstand fra forskere som fortsatt ønsker å få sjansen til å publisere i de tidsskriftene som gir den beste kvalitetssikringen og den beste spredningen til fagfeller. Samfunnsvitere kan heldigvis gjøre det uten å være prisgitt de verste røverkapitalistene.

Det er utvilsomt et problem at noen kommersielle forlag har opparbeidet seg en for dominerende stilling i en del fag og har utnyttet sin posisjon til å fastsette urimelig høye abonnentspriser. Det er prisverdig at noen tar opp kampen med disse forlagenes prispolitikk. Men det er ikke hensiktsmessig å etablere ordninger som river ned de foreningseide fagtidsskriftene samt universitetsforlag og andre forlag med lange tradisjoner for akademisk publisering.