Det er ikke gitt at verdien av tidsskrifthierarkiene veier opp for de svakhetene som i sum også ser ut til å bidra til at tilliten til forskningen svekkes i samfunnet, skriver John-Arne Røttingen. Foto: Siri Øverland Eriksen
Det er ikke gitt at verdien av tidsskrifthierarkiene veier opp for de svakhetene som i sum også ser ut til å bidra til at tilliten til forskningen svekkes i samfunnet, skriver John-Arne Røttingen. Foto: Siri Øverland Eriksen

Tidsskrifthierarkier er en del av utfordringen med forskningssystemet

Open Access. Erfaring tilsier at forskersamfunnet selv vil skape og opprettholde gode tidsskrifter. Slik har den vitenskapelige offentligheten alltid regulert seg selv.

Publisert   Sist oppdatert

Førsteamanuensis Tore Wig skriver i Khrono at de ledende Plan-S tilhengerne, inkludert undertegnede, hverken forstår eller setter tilstrekkelig pris på tidsskriftshierarkiets rolle i forskningssystemet.

Vurdering av forskning er komplekst, og fagfellevurdering og siteringspraksis gir ikke et entydig bilde.
John-Arne Røttingen
Adm.dir. Forskningsrådet

Det er forståelig at forskere ønsker å bli vurdert og anerkjent av, og gjerne som, de beste innenfor sitt felt. Forskning er hardt arbeid og hard konkurranse. Anerkjennelse fra dyktige fagfeller er nødvendig for å hevde seg og for å bli synlig, og det gir ekstra motivasjon til å jobbe videre. Jeg mener likevel vi trenger å diskutere utfordringene med dagens publiseringssystem. Vi må også innse at tidsskrifthierarkier, nettopp fordi de spiller en så sentral rolle for forskere, også er en del av utfordringen i forskningssystemet.

De beste tidsskriftene innenfor et fagfelt er attraktive fordi de knytter til seg de fremste ekspertene, i redaksjonene og som fagfeller. Dette vet både forskerne og vi i Forskningsrådet. Dette medfører at «bidragseffekten» av fagfellevurderingene og den redaksjonelle prosessen i snitt trolig er større for tidsskriftene som ansees som de beste, enn for andre tidsskrift.

Samtidig er det empiriske undersøkelser som viser at det er relativ svak korrelasjon mellom et tidsskrift sin impact factor og antall siteringer per artikkel per år i tidsskriftet. Det er også studier som viser at det er dårlig samsvar mellom antall siteringer for enkeltartikler og den faglige impact-score som en gruppe fageksperter ga de samme artiklene. Dette indikerer at vurdering av forskning er komplekst, og at fagfellevurdering og siteringspraksis ikke gir et entydig bilde.

De kommersielle forlagene vet også at de beste tidsskriftene er attraktive. Fire store kommersielle forlag kontrollerer i dag storparten av topptidsskriftene innenfor de fleste fagfelt. Dette gjør forskningen til et eksklusivt gode som disse forlagene utnytter i forhandlinger om pris for at brukerne skal kunne lese og bruke forskningsresultater.

Jeg mener overgangen til åpen tilgang og Plan S gir forskersamfunnet en god anledning til å ta sterkere styring over sine publiseringskanaler og ikke la dem kontrolleres av noen få internasjonale forlag med tilnærmet monopolmakt i markedet. Mange faglige foreninger har allerede grepet denne muligheten og brutt med forlagene for å sikre bedre avtaler og kontroll.

Erfaring tilsier at forskersamfunnet selv vil skape og opprettholde gode tidsskrifter. Slik har den vitenskapelige offentligheten alltid regulert seg selv. Og slik vil den også utvikles videre i en digital virkelighet med helt andre muligheter for å dele kunnskap ut fra en modell som bygger på åpen tilgang.

Wig er opptatt av merverdien tidsskrifthierarkiene tilfører forskningen, og mener at svakhetene i publiseringssystemet ikke veier tyngre enn verdien disse tidsskriftene tilfører. I helt andre sammenhenger enn Plan S-debattene blir svakhetene ved dagens publiseringssystem ofte trukket frem og diskutert blant forskere generelt og blant forskere på forskning.

Dette gjelder publiseringsbias mot positive funn, manglende publisering av negative funn eller nullfunn, høye retraksjonsrater, reproduserbarhetsproblemer, forskningsjuks, maktkonsentrasjon hos noen få tidsskrift og deres redaksjoner, treghet i publiseringssystemet, osv. Mens OA-debattene, og diskusjoner om toppjournalenes verdi i stor grad pågår internt i forskersamfunnet, er det slike svakheter som ofte går igjen når de større mediene skriver om forskning.

Det er ikke gitt at verdien av tidsskrifthierarkiene veier opp for de svakhetene som i sum også ser ut til å bidra til at tilliten til forskningen svekkes i samfunnet. Jeg mener at de spisse hierarkiene av tidsskrift, og den prestisjen det gir å få publisert i de beste tidsskriftene, også bidrar til å forsterke mange av disse svakhetene. Dette er en reel utfordring som må diskuteres.

Samtidig anerkjenner jeg både det reelle bidraget, synligheten og prestisjen, og dermed motivasjonen og insentivene, som ligger i å publisere i topptidsskriftene. Men i sum lander jeg på at det for en kompleks faglig virksomhet som forskning er viktig å hegne om «intrinsic motivation,» normer og kultur som drivere og unngå å satse for mye på insentiver og e«xtrinsic motivation».

Forskningsrådet har signert DORA-erklæringen (The San Fransisco Declaration on Research Assessment), og dermed signalisert at vi ønsker å vurdere forskningsarbeidenes kvalitet og ikke hvor de er publisert. Vi mener at det er mulig å ha både gode publiseringskanaler og et system for vurdering som ikke vektlegger hvor forskningen er publisert. Samtidig erkjenner jeg at også publiseringskanalene konkurrerer, og at slik konkurranse trolig bidrar til at de leverer bedre tjenester. Spørsmålet blir da hvordan de skal kunne signalisere slik kvalitet. Det har jeg foreløpig ikke et klart svar på.

For å implementere DORA må det utvikles nye måter å formalisere vurdering av forskningskvalitet utover publikasjonsmønstre. Dette ønsker vi å gjøre i dialog og samspill med fagmiljøene, og vi vil at forskere tar aktivt del i dette og kommer med råd og innspill.

Rådene om hvordan vi utvikler bedre mekanismer for å vurdere forskere og forskningskvalitet må forskerne gi både til Forskningsrådet og til sine egne institusjoner. Det pågår en prosess på dette, i regi av det europeiske universitetssamarbeidet, og vi vil ha dialog med norske aktører om hvordan en slik diskusjon kan tas videre også i Norge. Jeg ser fram til å drøfte dette med både Tore Wig og andre det kommende året.