Universiteter og høgskoler mer undervisningstunge og innadvendte

Sitatene fra de åpne kommentarfeltene i NIFUs nye tidsbruksundersøkelse (spalten til høyre - under artikkelen ved lesing på mobil red. anm) gir uttrykk for opplevelsen mange vitenskapelig ansatte har: Arbeidsdagen er lang, administrasjonstiden spiser av forskingstiden, og undervisningsbelastningen er stor. Man får lett inntrykk av at skruen strammes til og at tidsklemma øker. Er det riktig at arbeidsdagen blir stadig lengre og at forskningstiden kommer stadig mer under press? Tallene for faktisk tidsbruk gir noen svar.

Den viktigste observasjonen er at endringene er relativt små. I hovedtrekk viser tidsbruken relativt høy stabilitet og små endringer over de siste 16 årene. Noen av forskjellene fra 2010 til 2016 er ikke signifikante. Det er likevel noen både gledelige og urovekkende tendenser som kan være verdt å merke seg.

Arbeidstiden går ned. For ansatte i førstestilling (professor, dosent, førsteamanuensis og førstelektor) har gjennomsnittlig arbeidstid per uke gått ned fra 48,5 timer i 2000 via 47,6 timer i 2010 til 46,8 timer i 2016. Det er en signifikant og gledelig forskjell for alle som er opptatt av at forskerliv og familieliv skal kunne kombineres. Tidsbruken ligger likevel godt over normalarbeidstiden, særlig for professorene som i 2016 jobbet 48,8 timer i uka. Førsteamanuensene jobbet noe mindre (45,1 timer), mens universitets- og høgskolelektor (42,3 timer) og høgskolelærer (40,7 timer) jobbet minst. Det er viktig å være oppmerksom på at tallene også kan omfatte arbeid utført i IIer-stillinger, og altså både betalt og frivillig.

Aller mest jobbet de kvinnelige professorene, med 49,9 timer i uka i 2016, nesten en og en halv time mer enn sine mannlige kolleger. Kvinnene gjør mer både forskning og administrasjon. Blant stipendiater og postdoktor-stipendiater er det menn som arbeider mest.

Mer tid til undervisning og veiledning. Andelen av tiden som brukes til undervisning og veiledning går opp, fra 47 prosent av arbeidstiden i 2010 til 51 prosent i 2016. Hovedårsaken er ikke vanskelig å forstå, det er blitt betydelig flere studenter og stipendiater ved norske læresteder.

Administrasjonstiden er overraskende stabil, og utgjør i 2016 15 prosent av arbeidstiden totalt. Tendensen er litt økning i administrasjonstiden ved universitetene og litt nedgang ved statlige høgskoler, men forskjellene fra 2010 er ikke signifikante. Dette er et overraskende funn. Undersøkelsen handler om «fusjonsåret» 2016, og det er bemerkelsesverdig lite å spore av ekstra administrasjonstid til fusjonsprosessene. Det gjelder ikke de åpne kommentarfeltene, som har mange frustrerte kommentarer om dette.

Forskningstiden går litt ned. Mens ansatte ved universitetene i tidligere undersøkelser hadde mer forskningstid enn ved høyskolene, er tiden til forskning i 2016 bemerkelsesverdig likt fordelt på tvers av lærestedstyper. Dette er verdt å merke seg for alle som ønsker seg like mye forskningstid ved de nye universitetene som de gamle. Undersøkelsen viser at det allerede er slik. Spesielt gjelder dette professorene. Professorene ved de statlige høyskolene oppgir at de bruker 34 prosent av tiden til FoU. Det er faktisk mer enn ved de fem gamle universitetene, der professorene bare bruker 30 prosent av tiden til FoU. Teknologifagene skiller seg ut med markant mindre tid til FoU enn andre fag.

Også tiden til utadrettede oppgaver går litt ned, fra 5 prosent i 2010 til 3 prosent i 2016. Utviklingen er den samme ved alle typer læresteder. Det er en utvikling som er stikk i strid med regjeringens ønsker og intensjoner om mer utadvendte læresteder og økt samspill med samfunn og arbeidsliv. Både FoU og undervisning kan inneholde mye utadrettet arbeid, som FoU i samarbeid med næringslivet eller videreutdanning for voksne studenter. Det er likevel interessant at tiden til utadrettet arbeid utenom FoU og undervisning går ned. Sammenlikner vi med undersøkelsen i 2000, og ser på professornivået isolert, er endringene enda større. Professorenes utadrettede arbeid er da redusert fra 8-9 prosent til dagens 3-4 prosent, avhengig av lærestedstype.

Samlet sett er tendensen at undervisning og veiledning fortrenger forskning og utadrettet arbeid, mens administrasjonsandelen er stabil. Forskjellene er kanskje likevel mindre enn man kunne forvente, i et system for høyere utdanning som har ekspandert kraftig i antall stipendiater og studenter.

Undersøkelsens åpne kommentarfelt tyder på at den subjektive opplevelsen av at skruen strammes synes å være mer framtredende enn tallene for faktisk arbeidstid gir grunnlag for, spesielt siden det er en tendens til at den totale arbeidstiden går ned. Kanskje kan forskjellen sammenliknes med det man ser i andre sammenhenger, enten det er skoleelevers opplevelse av økt stress, eller økte helseplager og høyt sykefravær i en «objektivt sett» friskere befolkning. Øker stresset som resultat av økte forventninger man ikke klarer å leve opp til?

Vi kan heller ikke helt utelukke feil i vår sammenlikning over tid. Respondentene anslår fordelingen av sin arbeidstid skjønnsmessig. Fusjoner og organisatoriske endringer gjør at gruppene endrer seg. Spørsmålene var også formulert litt annerledes i 2010 enn i 2000 og i 2016.

Tidsbruksundersøkelsen i 2016 omfatter alle statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner og er basert på svar fra om lag 8500 respondenter, hvorav om lag 4100 vitenskapelig og faglig ansatte i førstestilling. Svarprosenten var 40 og utvalget er vurdert som representativt.

AFIs undersøkelse fra 2010 hadde en svarprosent på 24, og i overkant av 2000 ansatte i førstestilling deltok.