NIFU og faglig kritikk

Samtidig er det å diskutere svakheter og styrker viktig i forskningen, siden det er på den måten kvaliteten kan heves. Som vi vet er det derfor forskning underkastes f.eks. blind review i prosessen mot publisering.

NIFU påpeker at deres arbeid er utredning og ikke forskning. Jeg er enig i at det er forskjeller, men ikke når det gjelder idealer. Både forskning og utredninger søker å finne «sannheten» om en problemstilling, dvs. hvilke sammenhenger og dynamikker som gjør seg gjeldende på det området som studeres. At en utreder ofte har kort tid på seg forandrer ikke dette. Det betyr bare at utreder må ta, og tydeliggjøre, flere forbehold, f.eks. fordi det ikke er tid til å samle så mye data som ønskelig.

Klare råd krever funn og premisser som holder mål faglig. Premissene er like viktige som konklusjonene. Det er premissene som avgjør om utredningens konklusjoner kan forankres i organisasjonen. Utreder må derfor være tydelig på metodiske svakheter og på hvilke teoretisk forutsetninger som legges til grunn, og begrunne dette. Det er her jeg drar linjen til de kravene vi setter til våre studenter, som er krav til alt faglig arbeid.

NIFUs LESERBREV: Feilslått kritikk fra Gammelsæter

GAMMELSÆTER: Tid for Høgskolen Nordvest?

Studentene må redegjøre for teori i sine oppgaver, de må diskutere kvaliteten på data og datainnsamling, og de må vise hvordan data tolkes ved hjelp av teoriene. De kan ikke trekke konklusjoner basert på at visse elementer er underforstått. Dette er helt sentralt. Mye av dette er fraværende i NIFUs rapport. Rapporten har ikke noe teorikapittel og den er ikke tydelig på hvilke teoretiske forutsetninger som ligger til grunn for vurderingene. La meg gå litt dypere inn på dette siste punktet.

Selve fundamentet for organisasjonsteorien er at organisasjonens struktur, vidt forstått, sterkt påvirker det organisasjonen produserer. Dette gjør det vanskelig å gjennomføre store endringer. Senest i forrige uke påpekte Karp og Tranøy nettopp dette i sin kronikk Reformer som ledelsesideologi i Aftenposten. Organisasjonsteorien tilbyr flere delteorier som hver på sin måte søker å forklare hvordan organisasjoner endres.

Organisasjonsteori peker på at organisasjoner trenger ressurser for å overleve, men også at de har kulturelle elementer som motiverer eller demotiverer ansatte, at det er interessegrupper og –kamper i organisasjoner og at makt er knyttet til selve organisasjonsstrukturen, at ledelsesideologier kanskje er viktigere enn produksjonseffektivitet osv. Dette er mekanismer som gjør at resultatet av en beslutning kan få ulike konsekvenser, også for samfunnet rundt. Og det er langt fra gitt at alle slike konsekvenser er ønskelige for samfunnet.

NIFU tar ikke systematisk tak i noen slike teorier. Likevel kan dens premisser leses til å ligge nær det som kalles det ressursbaserte perspektivet. Rapporten er mest opptatt av om HiMoldes faglige kvaliteter imøtekommer framtidige krav og om departementet vil sikre en økonomi som er tilstrekkelig til å utvikle høgskolen. Om utrederne hadde benyttet perspektivet aktivt, hadde de imidlertid kunne stille mer presise spørsmål. De kunne f.eks. spurt om ressursene ved HiMolde er unike, flyttbare eller stedbundne. Kan fagmiljø ved HiMolde kopieres og flyttes eller må de ligge i Molde? Dette er sentrale spørsmål både i dette perspektivet og når spørsmålet er en eventuell fusjon.

NIFU kunne også ha sett på eventuelle fusjoner som et kulturutfordring og på endring av organisasjonsstrukturer (fusjon) som et spørsmål om endring i maktforhold. Det finnes teorier om dette. Jeg mener NIFU er svært forsiktige når de vurderer slike forhold, igjen uten at de klargjør noe teoretisk grunnlag. Når det gjelder konflikter og endrede maktforhold går de knapt lenger enn til å si at geografiske avstander i et universitet vil skape «store utfordringer både for den daglige driften og for styring og ledelse av en slik institusjon».  NIFU erkjenner at det etter 20 år med fusjoner i sektoren ikke er gjort analyser som viser om fusjonene oppfyller hensikten, og at dette også kan være vanskelig å fastslå i ettertid fordi det er vanskelig å isolere fusjonene fra andre endringer.

Likevel, som et eksempel, konkluderer rapporten med at «de fleste fusjoner over tid har vært relativt vellykkede i den forstand at det ikke har vært noe utbredt ønske å fra de ulike aktørene om å gå tilbake til den tidligere strukturen». Selv om påstanden er hentet fra en annen kilde er den knapt faglig begrunnet slik den står. Jeg ser for eksempel ikke bort fra at man heller ikke i NAV har slike ønsker, men det er vel ikke det samme som at NAV-reformen, med rykte som den dyreste og kanskje mest mislykkede i Norge, har vært vellykket? Fusjoner har store kostnader og de som er involvert ønsker neppe de samme belastningene på nytt. Ofte oppleves det ikke som en reell mulighet å gå tilbake. NIFU tar derimot dette som et tegn på relativ suksess. Fusjoner er litt vondt når det pågår, men det går seg som regel til, er essensen. Med bruk av noen teoretiske veivisere ville NIFU greie å pløye atskillig dypere enn dette.

Rapporten er også lettvint når den omtaler de faglige mulighetene ved en NTNU-fusjon. Det sies at det er HiMolde som må gripe mulighetene. Men hva er disse mulighetene? Rent konkret? På samme måte vet vi at det er trusler ved en eventuell fusjon, og disse skulle vi gjerne hatt konkretisert. Hva betyr det å ta en mulighet når man har mistet makten? Det er jo uomtvistelig at beslutningsmyndigheten forsvinner fra Molde. Hva er for eksempel risikoen for at et fakultet i Trondheim vil nedprioritere aktivitet i Molde? Særlig i situasjoner med trangere budsjetter? Om Molde får noen institutter, hvilken makt har de egentlig? NIFU påstår det er fare for stagnasjon ved fortsatt selvstendighet, men sier ingenting om sannsynligheten for vekst, stagnasjon eller reduksjon ved en NTNU-fusjon.

Mitt ene poeng er altså at det finnes en rekke relevante spørsmål NIFU ville ha stilt og drøftet om de hadde hatt en mer bevisst teoretisk tilnærming i utredningen. Dette er jo særlig viktig når man vurderer framtiden. Vi har ikke data om framtiden, men teorier er, enkelt sagt, systematiserte erfaringer av tilsvarende situasjoner i fortid. Derfor er teorier viktige for å kunne undersøke og vurdere framtiden. Og de er billige. De krever ikke mye datainnsamling. Hvis teorikravet til faglige arbeid ikke hører hjemme i utredninger sier det seg selv at nytteverdien av utredninger som pekere inn i framtiden er mer begrenset enn den bør være.

Som sagt har alle faglige arbeider sine svakheter, også NIFUs rapport. Det betyr ikke at den er verdiløs og ikke kan brukes i den videre debatten hos oss. I en slik debatt, i en akademisk institusjon, må det likevel være plass til faglig kritikk av rapporten. Både det jeg har tatt opp her, og det jeg ikke har fått plass til. Noe annet ville ikke være en akademisk institusjon verdig.

(Innlegget er først publisert i Panorama.)