null Foto: Skjalg Bøhmer Vold
null Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Gjesteforsker på Columbia i New York

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) er den klart mest internasjonale blant de statlige høgskolene. HiOA-ansatte Borghild Løyland er for tiden gjesteforsker i New York.

Publisert   Sist oppdatert

Borghild Løyland er førsteamanuensis ved Institutt for sykepleie ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Hun underviser blant annet i psykisk helsearbeid, og er veileder på Akershus universitetssykehus (Ahus) for studenter i praksis. Dette studieåret er hun gjesteforsker ved Columbia University i New York.

Under sitt doktorgradsarbeid var Løyland ett år i San Fransisco. Mannen hennes var med for å passe barna.

— Jeg turte egentlig ikke å dra, men både min mann og barna ville over, og heldigvis endte det med at jeg sa ja. For ett år siden ble det pay back time for å si det slik. Min mann fikk jobbtilbud i New York og det var min tur til å følge med på lasset, forteller hun.

Gjesteforsker ved Columbia i New York

— Da det ble klart at jeg skulle flytte til New York for en lengre periode, oppfordret rektor meg til å ta kontakt med Columbia University i New York, forteller Løyland.

— HiOA har en avtale om utveksling, men det har ikke vært forskere fra høgskolen der over lengre perioder tidligere. Det er fantastisk for meg å få denne erfaringen, og det er bra for HiOA at avtalen blir revitalisert, sier hun.

Løyland fikk innvilget halv stilling betalt fra HiOA i ett år, og fikk kontorplass på Columbia pluss plass i forskegruppe.

Klart best på internasjonalisering

Tall fra Database for statistikk om høgere utdanning (DBH) viser at HiOA er den klart mest internasjonale høgskolen av de statlige høgskolene.

I 2012 var 68 av høgskolens faglige ansatte ute som gjesteforskere i lengre tid enn fire uker. HiOA-ansatte på utenlandstur utgjorde 50 prosent av alle faglige ansatte ved de statlige høgskolene totalt sett, som var ute som gjesteforskere i 2012.

Tilsvarende hadde HiOA besøk av 34 utenlandske forskere i lengre enn fire uker i 2012. Dette er 60 prosent av alle utenlandske besøk statlige høgskoler totalt hadde i 2012.

Benedicte Solheim er seksjonssjef ved Seksjon  for internasjonalisering ved Avdeling for studier, utdanningskvalitet og internasjonalisering på HiOA. Hun forteller at seksjonen nå jobber med å tilrettelegge for bedre kommunikasjon mellom de ulike delene av organisasjonen som arbeider med internasjonalisering blant studenter og ansatte.

Nye perspektiver og erfaringer

Hvorfor er det viktig at ansatte og studenter reiser ut?

— Internasjonal mobilitet, både i form av gjesteforskeropphold, mottak av utenlandske forskere ved HiOA og studentmobilitet inn og ut, er viktig på mange nivåer. Det gir stort faglig utbytte å bli eksponert for andre fagmiljøer og andre fagtradisjoner. Forskerne bygger ut sine faglige  nettverk og får speilet sin egen forskning og sitt eget arbeid i det man treffer ute.

— Det aller meste av dagens forskning forholder seg til internasjonale diskurser og litteratur. Ved i tillegg å flytte på seg fysisk, i form av et gjesteforskeropphold, opplever mange at det gir faglige og personlige merverdier i form av etablering og utvidelse av deres internasjonale nettverk.

Solheim legger til at det også er viktig med innreisende gjesteforskere til  HiOA.

— Både for forskerne og studentene er det viktig med de perspektiver og erfaringer utenlandske gjesteforskere bidrar med, sier Solheim.

Deler og samarbeider

Dette halvåret har Løyland jobbet tett med et forskermiljø ved Columbia University som jobber med epidologi og infeksjon på. Det handler blant annet om hiv og aids, men også sykehusinfeksjoner.

— Jeg er usikker på hvor mye forskning det blir gjort på dette området i Norge,  og det kunne vært spennende å gå litt inn i den problematikken. I Norge har vi også sykehusinfeksjoner, og noe av problemet er rett ut sagt at helsearbeidere ikke vasker hendene sine ofte nok, bemerker Løyland.

— Jeg har brukt det første halvåret til blant annet å bestå kurs i forskningsetikk og amerikanske lovregler. Videre å få oversikt over miljøet og bli kjent med forskerne rundt meg. Jeg deltar aktivt på workshops der jeg tidvis også erfarer at jeg har ting å bidra med, sier Løyland.

Hvilke forskjeller har du opplevd det første halvåret?

— På Colombia er forskerne veldig flinke til å dele kunnskap og resultater. Dessuten er de oppsiktsvekkende flinke til å samarbeid. Når en eller flere sammen skal sende inn søknader på midler arrangerer de workshops før søknaden sendes. Her går man gjennom søknaden fra a til å. Dermed blir søknaden langt bedre når den sendes. På meg virker det som alle er svært åpne for å dele informasjon og kunnskap, og hjelpe hverandre til å bli enda bedre. For meg er dette litt i motsetning til slik jeg kan oppleve noen forskermiljø i Norge. Her har vi mer kultur for å hegne om vårt eget og er ikke så flinke til å dele, sier Løyland.

Blir tatt veldig godt i mot

Løyland forteller at hun har blitt tatt i mot på en fantastisk måte ved Columbia.

— Forskerne jeg møter er veldig hyggelige og inkluderende. Jeg får innsikt og får ta del i arbeidet som gjøres på en unik måte. Jeg har ikke full innsikt i hvordan vi tar i mot forskere i Norge eller ved HiOA, men jeg har en følelse av at vi har noe å lære av denne gjestfriheten, sier Løyland.

Hun er ellers slått av hvor mye de ansatte ved Columbia jobber.

— Jeg har jo egentlig halv stilling, men de ser rart på meg når jeg kommer halv ni og går rundt halv fem. De jobber ofte 12 timer hver dag - seks dager i uka. Det er mange flinke folk der borte, men de øver jo mye. 12 timers forskerhverdag er vanskelig å kombinere med barn. Utfordringen for amerikanske kvinner er at det nesten er umulig å få til en forskerkarriere hvis du ikke er rik eller har foreldre som kan hjelpe til med det daglige arbeidet rundt hjemmet og eksempelvis barn. Mange løser det med å ikke ha barn, sier Løyland.

Hun tror ikke det eneste svaret på å bli klokere er å jobbe døgnet rundt og tror forskere i andre land har noe å lære av det mangfoldige liv en forsker i Norge kan leve ved at arbeidspresset er mindre.

— Vi blir kanskje klokere av å gjøre litt mer enn bare å forske, sier Løyland, og legger til:

— Det sier seg selv at de fleste blir veldig gode hvis de øver mye. Øver du 12 timer i døgnet blir man som oftest også god på det du driver med. På den annen side mister man mangfoldet i livet som vi kan ha i Norge, der arbeidspresset er mindre. Jeg tror faktisk også forskere fra slike miljøer kan lære litt av det livet vi lever i Norge.

Heldige i Norge

Løyland sier også at man blir veldig glad for forholdene i Norge når man er ute.

— Forskerne må søke om midler hele tiden. Det er stor forskjell på mine arbeidsforhold i Andrea Arntzens hus ved HiOA og forholdene i det bygget jeg nå sitter i i New York, sier hun.

— Jeg blir også godt kjent med helseutfordringene i USA. Dette er kunnskap det er viktig å formidle videre til studentene. Vi er ekstremt heldige i dette landet, og vi må ta godt vare på det som er bygd opp.

— Lurt å dra ut

Løyland har ellers en klar oppfordring til sine kolleger:

— Det er enormt lærerikt å komme seg ut. Man blir klokere og får en innsikt man ikke kan lese seg til. Det er dyrt og det er mye jobb å få det til, men veldig verdifullt, understreker hun.

Løvland har tre barn, det er bare den yngste datteren på 14 år som er med til New York, de to eldste er i full gang med studier i Norge.

Hun forteller at også for barna kan det være verdifullt hvis forskeren velger å dra ut for en periode.

— De to andre er i gang med studier i Norge. De var med da vi var i San Fransisco og fikk jo veldig mye ut av det året de også. Ikke bare fikk de svært gode kunnskaper i engelsk, de ble rett og slett klokere av å oppleve forholdene i et såpass annerledes land enn vårt eget, sier Løyland.