Fra workshop for stipendiater. Foto: Brynhild Bye-Tiller
Fra workshop for stipendiater. Foto: Brynhild Bye-Tiller

Tror du vi må bli større for å levere forskning av høy kvalitet?

Nord universitet. Er det egentlig sånn at det er størrelsen på miljøene som er avgjørende for kvaliteten på det som leveres, spør to stipendiater vad campus Namsos, Nord universitet. De avviser også andre utsagn om at stipendiatene i Trøndelag er ensomme på små studiesteder.

Publisert   Sist oppdatert

Strukturen i høyere utdanning er under endring. Høgskoler har fått universitetsstatus som innebærer nye forventninger og krav til virksomheten. Forskning vektlegges i langt større grad enn tidligere. Suksessen til universitetene måles gjennom forskningsmiljøenes publikasjoner og evne til å innhente eksterne forskningsmidler. Flere er kritiske til de nye universitetenes evne til å levere forskning av høy kvalitet og internasjonal relevans. Kanskje er du av dem som er bekymret for at vi ikke er robuste nok og tenker at sentralisering av fagmiljø vil være en god ide? Noen uttrykker at de små fagmiljøene er for svake til å levere utdanning og forskning av høy kvalitet. Men er det egentlig sånn at det er størrelsen på miljøene som er avgjørende for kvaliteten på det som leveres?

Er du fortsatt bekymret? Det trenger du ikke være. Det er mye kraft i de små studiestedene.
Ingunn Skjesol Bulling og Kristin Berre Ørjasæter
Stipendiadter, Namsos, Nord universitet

Vi er en del av kompetanseløftet i høyere utdanning. Som flere av våre kollegaer jobber vi for tiden med å ta doktorgrad. Målet er å sikre universitetet den kompetansen som trengs for å levere utdanning og forskning av høy kvalitet. Kompetanseheving har vært et langvarig prosjekt hos oss. På starten av 2000 var målet at vi som høgskoleansatte skulle ha mastergrad. I 2019 bør ansatte i universitet minimum ha doktorgrad. Vi er heldige som jobber i et arbeidsmiljø der kompetanseheving ikke er den enkeltes ansvar, men et kollektivt anliggende. Alle bidrar på ulike måter til at det er mulig å kvalifisere seg til neste nivå.

Idar Kjølsvik, professor ved Nord universitet, uttalte 3.mai i Khrono at stipendiatene i Trøndelag ikke har et sted å samles, og at det da blir ensomt å være forsker. Det er nok stipendiater som både føler seg ensom og opplever at det er for få møtepunkter, men vi ønsker å nyansere Kjølsvik`s karakteristikk av stipendiatenes situasjon i Trøndelag. Som en del av en gruppe på 9 stipendiater med kontorsted på Campus Namsos har vi ikke opplevd stipendiatlivet som ensomt. Vi har vært aktiv del av en engasjert, fokusert og framoverlent gjeng som deler et stort engasjement for praksisnær forskning. Doktorgradsarbeidet har gitt oss muligheten til å bli kjent med ulike måter å drive forskningsaktivitet. Besøk hos etablerte forskningsmiljø både nasjonalt og internasjonalt har bidratt til vår interesse for hva som skal til for å levere forskning av høy kvalitet. Vi mener diskusjonene om hva som kjennetegner de gode forskningsmiljøene er for ensidig. NIFU rapporten «Does size matter?» fra 2018 viser at forskningsmiljø som produserer forskning av høy kvalitet og i høyt omfang finnes i både store og små enheter. Variasjonene mellom forskningsmiljøene kan ikke forklares med størrelsen på enhetene de tilhører. Da er det mer interessant å diskutere hva som skal til for å sikre kvalitet, kanskje er det å bygge på engasjement og en felles interesse for å bidra til kunnskapsutvikling?

I en studie av fire høyt rangerte forskningsgrupper fra Danmark og Nederland fant Degn, Franssen, Sørensen og Rijcke at arbeidet i gruppene i stor grad var preget av engasjement og en opplevelse av fellesskap, enn styrt av organisasjonenes mål for deres produksjon. De fant at forskningsgruppene hadde store likhetstrekk med det Etienne Wenger kaller praksisfellesskap; grupper som er knyttet sammen av felles interesse for et fagfelt. Deltakerne bringer inn ulik kompetanse og videreutvikler feltet i fellesskap. Slike praksisfellesskap finnes i mange ulike organisasjoner og eksisterer på tvers av formelle strukturerer. De representerer en stor ressurs for organisasjonene fordi de er arnested for læring og innovative løsninger, men Wenger påpeker at slike praksisfellesskap er sårbare for styringslogikker og produksjonsorientert ledelse.

Stipendiatgruppa ved campus Namsos har faktisk mange likhetstrekk med de høyt rangerte forskningsgruppene i studien fra Danmark og Nederland. Sentralt i stipendiatgruppa er at vi har investert i fellesskapet, fordi det gir en merverdi. Gruppa er tverrfaglig sammensatt. Vi bruker ulike forskningsmetoder og har tilknytning til forskjellige fagmiljø, doktorgradsprogram og forskningsgrupper. Den er etablert av stipendiatene selv, motivert av et engasjement for å utvikle forskningskompetanse sammen. Vi har vært opptatt av å bygge et trygt fellesskap med fokus på den enkeltes akademiske frihet. Mangfoldet i gruppa har gitt oss en arena som har maktet å balansere støtte og motstand på en måte som har gitt vekst. I likhet med gruppene i studien har vi hatt en flat struktur, der ingen enkeltpersoner har hatt definisjonsmakten alene. Stipendiatenes fortrinn er den rike tilgangen til ulike arenaer der forskning diskuteres. Innspill har blitt tatt med tilbake til stipendiatgruppa og diskutert, og på den måten har vi bygd en felles kompetanse som støtter seg på mange ben. Selv om målet med samarbeidet ikke har vært effektivitet, har deltagelsen i gruppa sterkt bidratt til å holde god progresjon.

Er du fortsatt bekymret? Det trenger du ikke være. Det er mye kraft i de små studiestedene. Vi har et fortrinn i forhold til flere av de store institusjonene; våre forskningsmiljø er forankret i miljøene som skal benytte den kunnskapen vi bidrar til å utvikle. Vi vet at vi er avhengige av å samarbeide. Det gir oss et stødig fundament. Vi ber om at ressursen som ligger i engasjementet og den kollektive innsatsen forvaltes på en måte som gir rom for kreativitet og læring. Så skal vi levere, det har vi alltid gjort.