Man skulle tro at en liste over de som har publisert flest poeng også skulle gjenspeile topp ytelser, skriver professor Rolf Reber. Han trekker fram at Morgennbladet har funnet fram til at ekteparet moser verken er på topp ti eller topp hundre-listene. Edvard Moser havner på plass 443 og May-Britt Moser på plass 1075. Foto: Henrik Fjørtoft, NTNU Foto: Henrik Fjørtoft
Man skulle tro at en liste over de som har publisert flest poeng også skulle gjenspeile topp ytelser, skriver professor Rolf Reber. Han trekker fram at Morgennbladet har funnet fram til at ekteparet moser verken er på topp ti eller topp hundre-listene. Edvard Moser havner på plass 443 og May-Britt Moser på plass 1075. Foto: Henrik Fjørtoft, NTNU Foto: Henrik Fjørtoft

Kan vi vente oss en bølge av nobelpriser til Norge?

Professor Rolf Reber mener tellekantsystemet er skadelig for vitenskapen i Norge, og skriver det er bra det er lansert rangeringer med de mestpubliserende forskerne, fordi listene synliggør svakhetene i systemet.

Jeg er takknemlig for at Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har publisert forskningsindeksen basert på publikasjonspoeng. Denne indeksen viser nemlig hvor mangelfullt systemet med publikasjonspoeng er.

Egentlig kunne man bare trukket på skuldrene og gått videre, men problemet er at systemet er så skadelig for vitenskapen i Norge.

Man skulle tro at denne forskningsindeksen avspeiler toppytelser. At nobelprisvinnere, for eksempel, vil være helt på toppen av listen. Men de er verken på topp ti eller topp hundre-listene. Edvard Moser havner på plass 443 og May-Britt Moser på plass 1075 . Dette går fram av en artikkel i Morgenbladet 23. juni.

Resultatet kunne tolkes på to måter. Den første er at vi mener at flere hundre norske forskere eller – dersom vi tar hensyn at ikke alle fag kunne få en nobelpris – flere titall av dem hadde fortjent nobelprisen framfor ekteparet Moser. Fra et optimistisk fremtidsperspektiv kunne man forutsi utifra forskningsindeksen at vi skal oppleve en kraftig nobelprisbølge til norske forskere.

Jeg tenderer til en annen tolkning: Publikasjonspoengsystemet er mangelfullt.

Kunsten er ikke å publisere mye, men å publisere nye ideer på høyt nivå.

Rolf Reber

Ekteparet Moser har nemlig ikke fått nobelprisen fordi de har publisert så mye, men fordi de har bygget opp et forskningsprogram på en ny idé, nemlig at det finnes en slags GPS i hjernen. Så har de – dersom jeg skjønner det riktig – utviklet denne idéen videre. De har ikke nøyd seg med å publisere variasjoner av deres originale studier.

Systemet med publikasjonspoeng er ikke alltid meningsløst. Det finnes flere måter å gjøre god forskning på, og en av dem er å ha et begrenset fagfelt hvor man ikke lenger kan utvikle store idéer. Det som gjenstår er å supplere med forskning som viser at et resultat kan generaliseres, eller at det finnes begrensninger i en tolkning. Dette kan måles med publikasjonspoeng.

Derimot er systemet med publikasjonspoeng ensidig. Dette belønner det som kunne kalles Volkswagen-forskning – stor produksjon av solid vare uten nye ideer – og straffer de som gjør Mercedes-forskning hvor man kreerer vitenskap i luksusklassen.

Det trengs jo både Volkswagen og Mercedes, og begge to tjener godt, men det vi trenger er tellekanter som belønner også Mercedes-forskning.

Skal vi gi opp tellekanter og indekser? Nei. Jeg husker tiden før tellekantene ble innført (2004) – og jeg ønsker den ikke tilbake. Det er bra at omdømmet til en forsker er avhengig av tellbar kvalitet og ikke kjekkaseri.

Alternativer til outputorienterte tellekanter finnes. Noen toppuniversiteter i USA krever ved søknader at kandidatene sender inn sine beste fem eller seks publikasjoner. Da blir det kvaliteten som teller, ikke masseproduksjon.

Man kunne analysere – som en av flere indekser – hvor ofte de beste 5 eller 10 publikasjoner av en forsker blir sitert. Det finnes også indekser for å omregne siteringstall mellom ulike fagfelt – noe som er viktig gitt at siteringstall er helt forskjellig mellom immunologi og fransk litteraturvitenskap. Dessuten eksisterer statistiske modeller for å regne ut hvor godt en forsker blir sitert i forhold til sin alder.

Hvorfor er systemet med publikasjonspoeng så skadelig for den norske vitenskapen? For det første skriver man nå i de fleste strategiske planer på fakultets- og instituttnivå at det er et viktig formål å øke antall publikasjoner.

Men ekteparet Moser har ikke publisert masse; de har publisert høy kvalitet. Dessuten har jeg sett indekser som viser at norsk forskning er dårlig sitert. Derfor er det grunn til å anta at norske forskere ikke publiserer for lite – de publiserer for dårlig. Å publisere enda mer på Volkswagen-nivå er det siste Norge trenger – vi trenger mer Mercedes-forskning. Derfor trenger vi tellekanter som setter de på topp som er topp.

For å se om forskning er virkelig banebrytende må man se på siteringer på lang sikt – på den faktiske impacten forskningen har.

Å mene at dette dekkes med inndelingen i nivå 1 og nivå 2 overser siteringsfordelingen i tidsskrifter og forlag. Ganske få artikler og bøker blir sitert høyt, og de fleste får lavt antall siteringer. Nivåinndelingen sier lite om faktisk impact.

Publikasjonspoengsystemet – hvis det tas på alvor – er skadelig for Norge som vitenskapsnasjon og kanaliserer pengene i feil retning. Kunsten er ikke å publisere mye, men å publisere nye ideer på høyt nivå.

For å få skipet på rett kurs må vi ha et system som satser på impact istedenfor output. Det er riktig å telle; men man må telle riktig.

(Portrettfoto: Hanna Hjardar)

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS