førsteårsstudent

Mia har bare opplevd å være student under korona

Én ting har vært helt avgjørende for trivselen som førsteårsstudent.

— Lille meg kan av og til føle meg litt maktesløs mot alt, men jeg velger å være optimistisk, sier førsteårs-student, Mia Mathilde Maudal.
— Lille meg kan av og til føle meg litt maktesløs mot alt, men jeg velger å være optimistisk, sier førsteårs-student, Mia Mathilde Maudal.
Publisert

Én gruppe unge mennesker har snart hatt et helt studieår preget av koronatiltak. Snart begynner kanskje et nytt kull med korona-studenter ved norske universiteter og høgskoler.

Mia Mathilde Maudal (19) er førsteårsstudent — og dermed i den gruppen som regjeringen har vært ekstra bekymret for.

Khrono har snakket med henne om hvordan det siste året har vært — om å omstille seg når ting ikke blir som man tror, og om digital undervisning.

Bor med 15 andre studenter

Én faktor har vært helt avgjørende for Maudals trivsel - bosituasjonen hennes. Hun bor nemlig i et 16-persons kollektiv driftet av Studentsamskipnaden i Ås.

Og er det ett råd hun har til potensielle nye koronastudenter er det dette: Bo i et stort kollektiv.

— Prøv å oppholde deg med så mange folk rundt deg som mulig! Det er det viktigste. Studiene kommer man inn i, sier hun.

Hun har ikke vanskelig for å tro at mange førsteårsstudenter kan bli ensomme. Hun mener dette har med hvor mange mennesker man har rundt seg å gjøre.

— Jeg har 15 andre mennesker i kollektivet mitt. Da er det begrenset hvor lang tid jeg kan sitte på rommet mitt før noen banker på. Det må være vanskelig å bo alene i en stor by. Jeg kan kjenne på en tomhet av og til, og at jeg har den energien jeg har, men at det ikke blir noe påfyll av energi. Jeg merker det godt de ukene jeg bare jobber med studiene og ikke har noe sosialt, sier hun.

I en tid der sosial kontakt nærmest har blitt tabu, og til en viss grad forbudt, gjelder det altså likevel å prøve finne en måte å få til nærhet. Hvis ikke det hadde vært for bosituasjonen, fadderuke og noen sosiale arrangementer, tror Maudal det hadde vært mye vanskeligere å være student på et helt nytt sted.

Maudal vil bli arealplanlegger, og flyttet i fjor fra Drammen til en annen kommune i samme fylke — Ås, med store forventinger. Her, ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) skal hun være de neste fem årene.

— Jeg velger å være optimistisk. Studentlivet mitt er satt litt på vent, men det går greit så lenge jeg vet at det blir normalt en gang, sier Maudal.

Fikk høre «det er ikke vanligvis sånn som dette»

Mia Mathilde Maudal har alltid likt skole. Hun er kreativ, engasjert og liker å bli kjent med nye mennesker. Hun opplevde også korona-begrensninger det siste halve året på videregående.

Etter det siste året er det vanskelig å unngå å føle at hun har gått glipp av mye, forteller hun.

— Man hører fra andre hvordan det skulle vært, og skjønner at det var ganske annerledes, sier hun.

Det siste halvåret på videregående skulle ikke blitt tilbragt på jenterommet, og det første studieåret skulle vært preget av campusliv, fest og overskudd.

— Den faste setningen vi fikk høre av våre faddere var at «det er ikke vanligvis sånn som dette». Jeg var veldig fornøyd med gjennomføringen av fadderuka, men jeg vet ikke om jeg hadde takket nei til en ny «normal» fadderuke, sier hun og fortsetter:

— Mine faddere kjente til Ås-miljøet og hadde god oversikt over hvem folk er. Jeg gjør ikke det, men det betyr jo at jeg vil være i litt samme situasjon som de som skal begynne til høsten, hvis ting fortsatt er som nå. Kanskje det kan være positivt for dem å ha noen å relatere seg til.

Mia Mathilde Maudal skulle ønske hun kunne være enda mer sosial.
Mia Mathilde Maudal skulle ønske hun kunne være enda mer sosial.

Ikke møtt nok folk

Likevel har det siste året gått ganske bra. Hun trives med fagene sine og det sosiale miljøet i kollektivet.

— Før du begynte å studere, hvilke ideer hadde du om det å være student?

— Jeg hadde en tanke om at det var veldig sosialt. At det var litt som på film — at man går gjennom campus, og så sitter det folk på gresset og snakker eller studerer. Det er en stor kontrast til hvordan det er nå, sier hun.

— Jeg kan ikke si at jeg har vært sosial nok, eller at jeg har møtt nok nye folk, sier hun.

Store perioder av dette studieåret har campusen i Ås også vært stengt.

— Fem av mine seks fag var digitale i begynnelsen, så jeg var bare på campus en dag i uken. Den ene dagen var viktig, og det er dette faget jeg har verdsatt mest, og lært mest av, sier hun.

— Når man sitter i en forelesningssal kan man ikke gå og ta seg småpauser hele tiden, og det er rom for mer diskusjon og deltakelse.

— Hva syns du om digital undervisning?

— Jeg tror det hadde vært bedre om undervisningen hadde vært fysisk. Det har vært stor variasjon i kvaliteten på den digitale undervisningen.

Noe har vært direkte på Zoom, og noe har vært opptak av forelesninger.

Slik har de det i 16-persons-kollektivet på Ås. — Vi er et sosialt kollektiv, så fellesarealene har blitt mye brukt. Vi gjør ofte ting sammen, som spillkveld eller film, sier Mia Mathilde Maudal.
Slik har de det i 16-persons-kollektivet på Ås. — Vi er et sosialt kollektiv, så fellesarealene har blitt mye brukt. Vi gjør ofte ting sammen, som spillkveld eller film, sier Mia Mathilde Maudal.

— Hvis jeg kan velge, vil jeg velge Zoom-undervisning. Det er det nærmeste man kommer fysisk undervisning. Da vet du at underviserne snakker til deg, og det er mulig å se medstudentene.

Kjente på eksamensnervene

Da Mia Mathilde Maudal begynte på universitetet forventet hun at det ville bli stilt høyere krav enn på videregående, og at fagene skulle være mer spennende. Begge deler syns hun stemmer.

— Det har vært en overgang å ha så mange eksamener. Jeg gikk fra å ha null eksamener i to år til å ha fem eksamener til jul. Jeg måtte tilpasse meg til arbeidsmengden og lage meg nye arbeidsmetoder, sier hun.

— Og hvordan gikk det?

— Det gikk veldig bra. Jeg har hatt litt eksamensnerver, men jeg hører at det er sånt som vil bli bedre når jeg blir vant til det. Jeg har klart å komme inn i en arbeidsrytme, og skjønt hvordan jeg skal lese og prioritere, sier hun.

Lite skille mellom studier og fritid

Men det kan være litt vanskelig å skille mellom skole og fritid.

— Jeg bor og jobber fra rommet mitt, og det er bare 10 kvadratmeter.

I perioder har det vært mulig å være litt på lesesal, men...

— Det har gått så mye opp og ned med smitte at jeg ikke alltid tør å dra på skolen, i frykt for å dra med meg smitte. Jeg har valgt å sitte mye på rommet eller på kjøkkenet i kollektivet. Da er det ikke alltid like lett å sette grenser for seg selv, sier hun.

Akkurat dette har hun merket at flere sliter med.

— Det er mye å lese. Denne hverdagen kan ta på, særlig når man bare jobber og ikke gjør så mye annet, sier hun.

— Føler du at du er en del av et fagmiljø?

— Jeg kjenner nesten ingen av underviserne mine. Noen ser jeg mer enn andre, og man kan vel si at det er en slags tilknytning, men de fleste har jeg aldri sett fysisk. Det meste skjer gjennom PC-en. Det er jo annerledes...

— Fra videregående er jeg jo vant til å ha tett kontakt med lærerne mine og møte dem hver dag. Det er en stor forskjell fra sånn det er nå.

Håper ikke det setter for store spor

— Hva tenker du om framtiden? Er du optimistisk?

— Ja, det vil jeg si. Lille meg kan av og til føle meg litt maktesløs mot alt, men jeg velger å være optimistisk.

— Tror du denne perioden kan ha langsiktige konsekvenser for studentene eller tror du de fleste vil riste det av seg?

— Jeg tror de fleste vil riste det av seg, men jeg blir redd for at folk skal bli for vant til å være alene. Jeg blir litt bekymret for nivået av intimitet i samfunnet, at vi skal glemme hvordan det er å være nær folk, og bli mer passive overfor hverandre. Behovet for kontakt er jo egentlig større enn det vi har blitt vant til nå.

Powered by Labrador CMS