Merittering i utdanning er i ferd med å bli realitet

Det har skjedd en kulturendring i Norge der utdanning og undervisning har gått fra å være privat praksis – noe enhver underviser holder for seg selv – til å bli åpent diskutert. For å sette studenter i stand til å løse problemer må vi vite hvordan de lærer. Vi ser at flere benytter en vitenskapelig og forskningsbasert tilnærming til undervisning.

De siste årene har stadig flere tatt til orde for at arbeid med undervisning bør verdsettes i større grad. NOKUT har vært blant disse. Dette er viktig både for å øke prestisjen og anerkjennelsen av utdanningsoppgaver og for å veie opp for noe av skjevheten i forholdet mellom insentivene som stimulerer til satsing på utdanning og forskning. Dette vil også gjøre det lettere og mer legitimt for både enkeltpersoner og institusjoner å satse på utdanning. Dette har vi sett fra SFU-ordningen (Senter for fremragende utdanning, red.anm). Vi tror at økt verdsetting fremmer utdanningsfaglig kompetanse, og at dette igjen vil øke kvaliteten på norsk høyere utdanning.

I januar kom kvalitetsmeldingen Kultur for kvalitet i høyere utdanning. Den sier at alle institusjoner må få på plass et meritteringssystem som belønner arbeid med utdanning. To institusjoner har allerede jobbet frem forslag som nå rulles ut: Universitetet i Bergen med «fremragende underviser» som testes ut ved Det matemtaisk naturvitenskapelige fakultet og Universitetet i Tromsø som tester ut på hele institusjonen. Neste institusjon ut er NTNU, med alle sine fire campuser.

Sammen med Universitet i Bergen satte vi temaet på dagsorden under NOKUT-frokost 29. mars. Der la vi frem notatet Merittering av utdanningsfaglig kompetanse – hvor er vi og hvor skal vi?

Vi stilte spørsmålet: Hva er avgjørende for at merittering av utdanningsfaglig kompetanse skal bidra til å fremme god læring og heve status på utdanning? Det ble et frokostmøte med mye engasjement og med mange gode og til dels kritiske spørsmål, som etter min mening bør tas med på veien videre.

De viktigste innspillene og spørsmålene var:

1. Hva er det som egentlig skal meritteres?
   Mye av denne kritikken kan knyttes til oppfatninger om læring – hva er god utdanning? Enkelte kritikere synes å tro at det er de med mest karisma og som best evner å «underholde» studentene sine som vil bli belønnet. Universitetet i Bergen, UiT og NTNU legger opp til kriterier der underviserne må dokumentere at utdanning er mye mer enn formidling. Underviserne må dokumentere hvordan og hvorfor de arbeider slik de gjør, og hvordan de vet at studentene lærer det de skal. De skal ha en vitenskapelig tilnærming til undervisningen sin. Det tyder på at belønningen heller vil gå til «arbeidshesten» enn til dem som er best på ren formidling.
2. Hvorfor belønne noen få som allerede er gode …
   … istedenfor å hjelpe de som generelt er mindre gode til å undervise? Her er det viktig å påpeke at merittering og belønning har liten hensikt hvis ikke ledelse og styring allerede er på plass. Å løfte de aller dårligste krever kanskje annen medisin. Når det er sagt, så viser forskning på bruk av økonomiske insentiver at belønning endrer adferd. Kriteriene bak merittering gir et felles språk og forståelse om hva som er underviserens rolle og ansvar. Bak flere av forslagene som er lagt frem, ligger det en tydelig kollegial tilnærming. Med individuell merittering følger det med andre ord forventinger og forpliktelser ovenfor fellesskapet.
3. Byråkrati
   Det tredje punktet kan knyttes opp mot punkt 1. Vil innføringen av meritteringssystemer begrense undervisernes mulighet til å velge undervisnings- og vurderingsformer selv? Legger vi til rette for mer byråkrati gjennom å innføre flere «systemer»? Systemene som nå utvikles har sett til forskningen for å unngå et nytt tellekantsystem som kan ha uheldige ringvirkninger. Målet er ikke å ensrette eller å styre mot noen spesielle parametere. Fokuset er snarere på en større bevissthet rundt utdanning og undervisningspraksiser. Dette viser seg i hvordan man legger opp til at underviserne skal dokumentere og reflektere rundt egen undervisning. Søkerne må legge ved en mappe hvor de reflekterer rundt egen undervisningsfilosofi, praksis og resultater. Slike «teaching Portfolios» (ofte kalt pedagogisk mappe på norsk) inneholder ofte egenrefleksjon, dokumentasjon av ulike typer undervisning, evalueringer, uttalelser fra kollegaer, studenter og leder og dokumentasjon av bidrag til eget undervisningsmiljø. Internasjonalt benyttes disse mappene både som verktøy til å utvikle egen kunnskap om undervisning og læring og til å dokumentere utdanningsfaglig kompetanse ved ansettelser, merittering og opprykk.

Innføring av meritteringssystemer som belønner utdanning på alle universiteter og høyskoler innen to år, er en ambisiøs målsetting. UiB, NTNU og UiT har allerede gjort et stort stykke arbeid og har på mange måter tråkket opp veien for dem som nå skal i gang. Min anbefaling er derfor: Lytt til dem! Ta med deres erfaringer og tips inn i arbeidet med eget belønningssystem.

NOKUT-frokosten viste tydelig at dette er et tema som engasjerer. Jeg ser frem til å følge diskusjonen og arbeidet videre.