Mer kunnskap til beste for utsatte barn og unge

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

2021 starter der det forrige året sluttet: Med usikkerhet og utrygghet. Pandemien har bidratt til å løfte frem situasjonen til utsatte barn og unge i det offentlige rom. Imidlertid er det slik at mange av de utfordringer gruppen har, ikke forsvinner med vaksinen.

En forsknings-, utdannings- og innovasjonsstrategi for utsatte barn og unge (BU21) ble for en drøy uke siden overlevert statsministeren og barne- og familieministeren. Strategien foreslår et kunnskapsløft for feltet. I gjennomføringen vil universitetene og høyskolene ha en sentral rolle. For det første fordi de utfører størstedelen av den offentlig finansierte forskningen med relevans for utsatte barn og unge. For det andre fordi de utdanner og trener de som skal ha ansvaret for tjenestene.

Velferdstilbudet til barn og unge i Norge er blant de beste i verden. Det skyldes i stor grad de mange dyktige og engasjerte ansatte og frivillige i offentlig og frivillig sektor, men selv om det er lagt ned en stor innsats og mange ressurser i tjenester for å hjelpe utsatte barn og unge, er det også avdekket vesentlige mangler. Kompetansen og kvaliteten er ikke like høy i alle ledd og på alle steder i landet. Noen ganger kan ulike deler av forvaltningen peke på hverandre, slik at hjelpen ikke når frem. Blindsoner kan oppstå fordi tjenestene som er etablert for barn og unge ikke evner å oppdage at et barn eller en ungdom er utsatt, eller fordi de bare ser deler av utfordringene barnet eller ungdommen har.

Det har kommet flere statlige pålegg til tjenestene, blant annet retningslinjer om tidlig innsats og et lovutkast der det foreslås at tjenestene i kommunene skal pålegges å samarbeide. Dette er nødvendige, men ikke tilstrekkelige endringer.

Det er her begrunnelsen for våre forslag ligger: Det hjelper ikke å vedta bedre tjenester og samordning – utførelsen blir ikke bedre hvis ikke førstelinjen har tilstrekkelig kunnskap om hvordan de nye oppgavene skal løses på en god måte. Kunnskap må skapes, den må formidles og den må tas i bruk. En kunnskapsbasert oppvekstpolitikk for utsatte barn og unge må ha to elementer:

• solid og fremtidsrettet kunnskapsutvikling om hva som kan sikre alle barn og unge trygghet, inkludering og utvikling

• kompetanse til å ta i bruk kunnskapen i politikkutforming, organisering og i de konkrete tjenestene

Med dette utgangspunktet har strategigruppen vurdert hvordan forskning, utdanning og praksis sammen kan skape et best mulig kunnskapsgrunnlag. Dagens forskning på utsatte barn og unge er underfinansiert, preget av små og fragmenterte miljøer, mye av forskningen kunne vært bedre og mer relevant, og det mangler en overordnet forskningsstrategi.

BarnUnge21 foreslår et kunnskapsløft gjennom etableringen av et stort og langsiktig forskningsprogram med en årlig ramme på 100 millioner. Forskning om utsatte barn og unge må ha høy vitenskapelig kvalitet og understøtte virksom praksis. Det må stimuleres til tverrfaglig og sektorovergripende forskning.

Skal denne nye kunnskapen komme til nytte i utdanningene, må universiteter og høyskoler ta den i bruk i undervisningen; i grunnutdanningene og etter- og videreutdanningene. BU21 foreslår derfor at det må stilles krav til at undervisningen anvender seg av ny kvalitetssikret forskning og at det gis en tilstrekkelig tverrfaglig kompetanse til å få til et sektorovergripende samarbeid.

Studentene må dessuten få gode og relevante praksisplasser. Universitetene og høyskolene sliter i dag med å finne relevante praksisplasser av god kvalitet. Praksisperiodene gir i mange tilfeller ikke studentene erfaring i å stå i vanskelige situasjoner. Strategigruppen foreslår at det skal inngås bindende avtaler som skal regulere de ulike sider ved praksisplassene, dvs. omfang og innhold.

På samme måte som det er en forutsetning for kunnskapsbasert praksis at praksisfeltet aktivt søker oppdatert kunnskap i utvikling av sine tjenester og anerkjenner og forstår forskningens innhold, er det en forutsetning at forskningen anerkjenner og søker mot praksis for å forstå kunnskapsbehovene tjenestene og utsatte barn og unge har.

For å få til et sømløst samarbeid mellom praksisfeltet og utdanning og forskning peker BU21 på at samarbeidet bør organiseres i form av partnerskap. Et velfungerende kunnskapssystem skaper ikke bare kunnskap, men sørger også for at den deles og tas i bruk. Det tre aktørene har alle et ansvar for at samhandlingen resulterer i stadig forbedring av tjenestene. Det betyr at ingen av aktørene kun har ansvar for kunnskapsproduksjon eller formidling eller at ny kunnskap tas i bruk.

Kunnskaps- og kompetansesentrene har en sentral oppgave i å støtte kvalitetsutvikling av tjenestene gjennom praksisutvikling og kompetansebygging. Strategigruppen peker på at disse sentrene i dag er en underutnyttet ressurs, hvor en blant annet vil være tjent med å se på hvordan en ytterligere kan styrke koblingen mot og samarbeidet med UH-sektoren. Strategigruppen foreslår derfor at det nedsettes et offentlig utvalg som får i oppdrag å vurdere sentrenes rolle og mandat i forhold til andre

Og, barn og unges stemme må bringes inn. Barnekonvensjonen understreker at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle prosesser som angår dem. For at en skal komme frem til barnets beste, må barnet få si sin mening og være med på å bestemme.

For mange barn og unge vil det året vi har bak oss være med på å prege hvordan de vil være i stand til å takle livsutfordringer i mange år fremover. For å møte konsekvensene trenger vi kunnskap for å forsvare velferd og helse blant barn og unge, akkurat på samme måte som vi trenger kunnskap for å redusere smitte og skape vaksiner. Det vil koste å gjennomføre utvalgets forslag. Et vel så viktig spørsmål er hva det koster å la være.