Jeg elsker denne døra
Mental helse. Når kaoset i hodet var så stort at jeg slet med både å sove og spise, så sa døra til meg: «Slapp av, så lenge du holder deg på denne siden av meg, så går alt bra», skriver HiOA-student Bjørn Harald Hegreberg Garborg.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
La oss snakke om en dør. Ikke hvilken som helst dør, nemlig døren inn til hybelen min. Jeg elsker den døren. Ikke fordi den er spesielt fin, men fordi den har hjulpet meg gjennom tunge perioder i studenttiden.
Jeg er en som sjelden snakker om vonde følelser. Jeg liker å fremstå rolig og behersket, og som om jeg har kontroll på det jeg driver med. Jeg er utdannet befalingsmann i Forsvaret, og har en del trening i å mestre stress og mindre oversiktlige situasjoner. Jeg synes derfor det er utrolig skummelt å skrive dette, for jeg er redd for hva folk vil tenke. Uansett, here we go.
2017 var et tungt år for meg.
Ta vare på hverandre, spør hvordan det går, be en du kjenner ut på en kaffe og en prat.
Bjørn Harald Hegreberg Garborg
2017 var nemlig året jeg oppdaget hva mental helse egentlig var og hva det innebar. Det var året jeg tok på meg mange verv, i tillegg til mye jobb og skole. Det var året der jeg havnet i en stor økonomisk knipe. Det var året der jeg flere ganger gråt meg selv i søvn fordi jeg ikke så noen ende på slitet, og fordi jeg var så totalt utmattet at jeg ikke klarte å tenke klart. Jeg lot til og med være å åpne postkassen i to måneder i frykt av å få flere overraskelser som jeg ikke kunne klare å håndtere. Jeg hadde lange perioder der jeg ikke klarte å gå ut av rommet mitt.
Selvsagt tok jeg på meg et smil når jeg var blant andre. Jeg skulle være sterk og vise at jeg kunne håndtere alt dette. Jeg skulle ikke innrømme at jeg nå hadde litt for mye å tenke på. Jeg hadde én venninne jeg kunne betro meg til, og det hjalp meg utrolig mye. Uten de samtalene vi hadde, hadde det nok vært enda tyngre å stå opp om morgenen.
Derfor vil jeg snakke om døren til hybelen min, og hvorfor jeg elsker den. Gjennom de tyngste periodene så skjermet den meg. Når kaoset i hodet var så stort at jeg slet med både å sove og spise, så sa den til meg: «Slapp av, så lenge du holder deg på denne siden av meg, så går alt bra.» For det var perioder der verden på utsiden av den døren var mer enn jeg kunne takle. Det føltes virkelig som om det var meg mot resten av verden. Men den døra skjermet meg. Min mentale helse skrantet. Men jeg setter pris på det jeg har lært av det.
Vi kan be politikerne ta studenthelsen på alvor, vi kan be om flere og billigere boliger, og vi kan ønske oss mer i stipend. Men vi må også legge ned et arbeid selv.
Så her kommer en liten oppfordring på tampen av 2017. Ta vare på hverandre, spør hvordan det går, be en du kjenner ut på en kaffe og en prat. Samle en gjeng og spis middag eller se en film sammen. For noen av oss kan det utgjøre hele forskjellen.
På toppen av det hele rykket også fotballaget mitt ned fra Eliteserien.
Kort sagt så er 2017 et år jeg er glad jeg er ferdig med, men samtidig et år jeg er glad jeg har opplevd.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!