Mener akademikere må bli tydeligere på hvilke hatter de har på seg

« … i den politiske valgkampanjen vi står i sliter jeg med rolleblandingen politiker/professor …» skriver Rune Todnem By på LinkedIn.

Han viser spesielt til Christine Meyer og Rune Dahl Fitjar. Førstnevnte er professor ved Norges Handelshøyskole og etter valget mulig ny byrådsleder i Bergen for Høyre. Sistnevnte er professor ved Universitetet i Stavanger og sto som kandidat på listene til Stavanger Høyre.

By stiller spørsmål ved om de skriver og mener i kraft av å være akademikere eller politikere.

«Mener de som eksperter med grunnlag i forskning, eller deler de politiske syn og doktriner under dekke av å være eksperter?» spør han.

På LinkedIn svarer Fitjar at han ikke har skrevet leserinnlegg eller kronikker i rollen som politiker.

«Jeg har fulltidsjobb som professor, og det skal jeg fortsette med også etter valget, uavhengig av hvordan det går …» skriver han.

Også Meyer står på at hun uttaler seg som professor, ikke politiker.

«Fortsatt akademiker frem til ny rolle er på plass. Hadde jeg skrevet som politiker hadde artikkelen sett helt annerledes ut» skriver hun med henvisning til et leserinnlegg om knapphet på arbeidskraft innen helse som By trakk fram i sitt LinkedIn-innlegg.

Til det svarer By at han gjerne skulle sett at akademikere blir flinkere til å erklære de forskjellige hattene de har på seg slik at folk lettere kan bedømme hva de sier og mener.

«Har selv lest innlegg i det siste her på LinkedIn hvor jeg lurer på om vedkommende skriver som akademiker eller politiker» skriver han.

Valg23

De er forskere. Nå stiller de også til valg. — At man er et kjent navn, betyr ikke at man er elsket

Mener politikken trenger akademikere

— En professortittel er tross alt hele mennesket, og det er en tittel det er vanskelig å legge bort når for eksempel skriver ting som politiker. Men konsekvensen av å være politiker og akademiker er at det kan bli sett på som en rolleblanding, sier Harald Nils Røstvik, professor emeritus ved Universitetet i Stavanger.

Han er en av flere som har kastet seg på diskusjonen på LinkedIn.

— Hvis det utenfra først sees på som en rolleblanding svekkes tilliten. Da er det helt uinteressant hvordan du selv argumenterer. Skal en unngå dette må en som akademiker være konsekvent og ikke ha noen andre roller. Velger en det motsatte må en finne seg i å bli sett i kortene og at andre mener en er inhabil, fortsetter Røstvik.

Takket selv nei

Røstvik forteller i sin kommentar på LinkedIn om hvordan han selv har valgt å takke nei til politiske partier som har villet ha ham med, nettopp for å hegne om den akademiske uavhengigheten.

— Men jeg er i tvil om jeg har sannheten på min side her. Samfunnet er blitt komplisert og en trenger tverrfaglighet og akademisk kompetanse inn i politikken, sier han til Khrono og fortsetter:

— Problemet i dag er at vi ikke får til å engasjere oss uten å melde oss inn i et parti. Det er veldig lite kommunikasjon mellom politikk og akademia, og jeg har selv opplevd at politiske parti som har kommet til makten har bedt om et møte for å diskutere saker, men at det ikke blir noe mer av det når forskningen ikke passer med deres meninger.

Han nevner vedtaket om gratis buss i Stavanger som eksempel. Arbeiderpartiets gruppeleder i Stavanger omtalte det som et godt klimatiltak for å få flere over på kollektivtransport og på sykkel. Men hadde de spurt fagekspertisen, hadde de fått et annet svar, sier Røstvik, som selv har byutvikling og urban design som fagfelt.

— Hvis poenget er å få ned utslippene, hjelper det ikke med gratis buss. Det er de som sykler og går som vil benytte seg av tilbudet, ikke de som kjører. Men det er ingen som gidder å spørre oss, ettersom våre svar ikke passer inn i deres verdensbilde, sier emeritusen.

— Hadde man i stedet engasjert seg i politikken, kunne dette vært forhindret.