Kampen om trona i Nord

Så er vedtaket i styret for Nord universitet fattet og studiestedene Nesna, Sandnessjøen og Verdal vedtatt lagt ned og studiested Steinkjer vesentlig redusert. Namsos berget seg kanskje på grunn av at Venstres leder er fra Overhalla (nabokommunen til Namsos) og at en lokalpolitiker for Venstre i Namsos ringte henne utallige ganger for å minne henne om sine røtter (sak i Namdalsavisa)? Eller kan det finnes andre alternative måter å forklare logikken på det som er skjedd?

Etter å ha tenkt utallige timer på dette i vår og sommer har jeg kommet til at alt kan forklares ut fra en maktlogikk. I en organisasjon som på ingen måte har satt seg, er det kamp og omkamp om makt i Nord universitet.

De nye universitets- og høgskolestrukturene i etterkant av strukturreformen ble lagt i 2015. For noen skjedde sammenslåinger ut fra institusjonenes egne interesser. Store aktører som NTNU og UiT Norges arktiske universitet kunne velge hvem de ville ha med seg, mens for mindre aktører som Universitetet i Nordland (UiN), Høgskolen i Nesna (HiNE) og Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) ble man aktivt ført sammen av regjeringens Kirsten Giftekniv (Torbjørn Røe Isaksen).

Ikke bare ble man aktivt ført sammen, partnerne ble også gitt medgift og rosenrøde lovnader. HiNT ville jo sørover til NTNU, men NTNU ville jo ikke ha dem. HiNT ville i utgangspunktet ikke være sammen med UiN og HiNE, men Kirsten Giftekniv gav dem fakultet for lærerutdanning, kunst og kultur og dermed sa de ja.

For Nesna sin del var det nok for regjeringen å fjerne inntektskilden som utenlandsstudiene hadde vært, samt skjerpe kravene til kompetanse for lærerutdanningen med master (gjaldt alle de tre institusjonene). I tillegg kom det på plass en fusjonsavtale full av gode intensjoner om videreutvikling og vekst for studiested Nesna. At fusjonsavtalen ikke på noe som helst punkt skulle følges opp eller en gang ha en juridisk status kunne jo svært få forutse høsten 2015.

I de første årene av ekteskapet til Nord universitet ble det slik at Levanger fikk fakultetet for lærerutdanning, kunst og kultur, og dekan og fakultetsledelsen ble lokalisert der. Selv om det ble slik var mange i Bodø svært misfornøyd med dette. For Nesna sin del var ledelsen i Nord og fakultet for lærerutdanning, kunst og kultur travelt opptatt med å ikke følge intensjonene i fusjonsavtalen. Her skulle det bygges ned og studier kunne ikke startes opp.

Alle mine forsøk som tillitsvalgt på å ta opp elementer fra fusjonsavtalen ble møtt med øredøvende taushet. Før organisasjonen i det hele tatt hadde satt seg, eller fått sjansen til vise at den kunne fungere, så satte man i gang med utredninger om studiestedsstruktur i Nord.

Først var det Helgelandsutredningen i 2017 som så på studiestedene Nesna og Mo i Rana. Denne ble avvist fordi man heller ønsket å se på hele studiestedsstrukturen i Nord. I årene mellom 2017-2019 kom det flere utredninger om studiestedsstrukturen ved Nord. Den siste utredningen omhandlet de ønskede endringer for studiestedene ved Nord.

Å kalle det utredning blir egentlig feil, for dette er en utredning som ikke er i henhold til statens egne retningslinjer for statlige utredninger. Men pytt sann, det er uansett ingen i regjering eller statsapparatet som bryr seg om disse retningslinjene følges.

Så hvordan blir analysen av Nord universitets utredning av sin studiestedsstruktur, de endringene som skjedde etter høringsrunden og vedtaket i styret ut fra en maktlogikk?

Først til forslaget og beslutningen om å legge ned studiested Nesna og flytte lærerutdanningene til Bodø. Ut fra en maktlogikk vil det da handle om å være størst på lærerutdanning. Når dette vedtaket er gjennomført så vil studiested Bodø ha det største lærerutdanningsmiljøet i Nord. Da er veien kort til å ta opp igjen saken om hvor fakultet for lærerutdanning, kunst og kultur skal ha sitt hovedsete. Logikken vil da være å argumentere for at den skal flyttes fra Levanger til Bodø. For Levanger har prosessen handlet om å styrke seg som studiested gjennom å få hele eller det meste av Steinkjermiljøet og teaterutdanningen på Verdal til seg.

Og ikke minst å få helseutdanningene i Namsos flyttet til Levanger. For helseutdanningene samlet sett kunne da Levanger kanskje ha gjort hevd på Fakultet for sykepleie og helsefag (FSH). Som kjent så gikk planen om å flytte helseutdanningene fra Namsos til Levanger i vasken. Etter styremøtet 26. juni uttalte et styremedlem fra Trøndelag at det var dette resultatet som var politisk mulig å oppnå nå. For Bodø så var resultatet med at helseutdanningene ikke ble flyttet til Levanger egentlig bra. Det betyr at Levanger ble mindre styrket enn i det opprinnelige forslaget.

Hvis min analyse stemmer så er Bodø sin plan med Levanger at de skal bli et lydrike styrt 100 prosent fra Bodø, det vil si på samme måte som studiested Nesna har vært styrt siden fusjonen inntraff.

I et av fagene jeg studerte leste jeg en setning som har festet seg hos meg. Den er slik: «If planning is everything, maybe it's nothing». Grunnen til at jeg kommer på denne setningen akkurat nå er at det passer i dissonansen mellom Bodø sin plan om totalt herredømme i Nord, og det som skjer mens planene blir realisert.

For det nedlagte studiestedet Sandnessjøen er planene klare for VID høgskole til å starte sykepleierutdanning der. Ifølge rykter har dette også vært diskutert for studiested Namsos. For Nesna sin del har regionrådene på Helgeland og Nesna kommune hatt møte med UiT om utdanning på Helgeland med base i de snart tomme lokalene på Nesna.