Debatt

Med ett befant både friluftslivet og friluftslivsstudier seg i «woke-landskapet»

I møtet med identitetspolitiske initiativ i akademia bør alternativet være dialog, skriver André Horgen ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Når det gjelder deling av kultur er mitt utgangspunkt at man kan og bør se på det som positivt å gi mennesker mulighet til ta del i ulike kulturer, og få mulighet til å sette pris på ulike ting fra ulike kulturer, skriver innleggsforfatter.
Når det gjelder deling av kultur er mitt utgangspunkt at man kan og bør se på det som positivt å gi mennesker mulighet til ta del i ulike kulturer, og få mulighet til å sette pris på ulike ting fra ulike kulturer, skriver innleggsforfatter.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kommentator i Aftenposten, Frank Rossavik viser til den identitetspolitiske debatten som raser på Kunsthøgskolen i Oslo i sin kommentar Kampen må tas på innsiden. Der peker han på at autoritære innslag og annet overspill bør lukes ut, og at kun akademia selv kan hindre identitetspolitikken i å ødelegge akademia.

Dette forutsetter åpenhet og dialog rundt identitetspolitiske utspill, og at vi som arbeider i akademia våger å stå i identitetspolitiske debatter. I lys av det som foregår bl.a. ved amerikanske universiteter er det trolig mange i akademia som kjenner på en uvilje mot å ta debatten. Med fare for å bli anklaget for det ene og andre vil jeg med dette innlegget vise at det ikke bare er på Kunsthøgskolen det finnes identitetspolitiske initiativ.

Våren 2020 fikk kollegiet ved friluftslivsstudiene ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) et brev fra en liten gruppe studenter med krav om at friluftslivsstudiene anerkjenner at strukturell rasisme er et problem på institusjonen. Mer spesifikt gikk kravene ut på at pensum revurderes og at det aktivt blir lett etter tekster som kan perspektivere det hvite, vestlige og nasjonalistiske som tekstene på pensum representerer i dag.

Hvis tekster skrevet av ikke-vestlige folk, med et ikke-vestlig perspektiv, kollidere med læreplanens rammer og målsettinger, bør læreplanen og målsettingene tas opp til revurdering. Videre må rasisme problematiseres, ikke bare i pensum, men på instituttet forøvrig. Det hevdes at, hvis det på instituttet ikke er ansatt personer med annen hudfarge enn hvit, er dette aldri tilfeldig. Brevet avsluttes med et krav om en konkret plan for hvordan instituttet skal imøtekomme oppropet.

Friluftsliv har i mange tilfeller blitt koplet til nasjonal identitet i Norge og da som regel med et positivt fortegn. Samtidig har det ikke manglet kritiske bidrag som har stilt spørsmål ved hvor genuint norsk friluftsliv egentlig er, om begrepet faktisk er uoversettelig til andre språk og om f.eks. friluftslivsforskningen ikke har vært vel etnosentrisk i perioder.

Det har også kommet legitim kritikk når friluftsliv er tenkt brukt til integrering, og man får inntrykk av at dette ikke bare handler om å dele noe som mange i Norge ser på som positivt og verdifullt, men om å pådytte mennesker et kulturtrekk «for at de skal bli norske».

André Horgen, dosent ved Universitetet i Sørøst-Norge

Denne typen kritikk av friluftsliv som middel til integrering er berettiget. I 2019 ble imidlertid kritikken mer radikal. Da ble friluftsliv koplet til «hvithetens overlegenhetsideologiske rasisme». I artikkelen For å se rasismen, må vi vite hvordan hvithet virker, uttaler førsteamanuensis ved OsloMet Sandra Fylkesnes følgende:

«Hvithetens overlegenhetsideologiske rasisme kan komme til uttrykk via antatt sanne samfunnsdiskurser. Hvitheten kommuniserer til oss, på flere mer eller mindre synlige måter, hva det vil si å være fullgod norsk. For eksempel kommuniseres den norske hvitheten gjennom hvilke verdier og normer vi skal ha, at vi skal elske ski, brunost og friluftsliv, og selvfølgelig, at vi skal være mer eller mindre hvite. Det finnes ingen Kvikk Lunsj-reklame hvor påsketuristen er en melaninrik nordmann».

Med ett befant både friluftslivet og friluftslivsstudier seg i «woke-landskapet».

På den ene siden kan woke-bevegelsens perspektiv bidra til en årvåkenhet rundt spørsmål som angår sosial rettferdighet, identitet og etnisitet knyttet til friluftsliv som fenomen og fagområde. Dette kan skape refleksjon rundt friluftsliv som kulturelt fenomen, hvordan det sosialt er konstruert, og hvordan det f.eks. kan knyttes til nasjonal identitet og etnisitet på sunne og mindre sunne måter. Dette ønskes velkommen!

På den andre siden kan en årvåkenhet føre til at man begynner å fokusere veldig på «rase» og hudfarge i et samfunn hvor man kanskje trodde at rasebegrepet var ute og at hudfarge var blitt et mindre viktig aspekt ved personers identitet. Denne typen årvåkenhet kan føre til at man ser rasisme der ingen andre ser rasisme, på et tidspunkt i historien hvor du trodde «fargeblindhet» var rettesnoren. I deler av woke-bevegelsen vil imidlertid ikke fargeblindhet være tilstrekkelig. Ambisjoner om fargeblindhet kan faktisk oppfattes som rasistisk per se.

Dette leder oss over på spørsmålet om hva slags årvåkenhet man ønsker seg på f.eks. friluftslivsstudier og i akademia. Vil det være mulig å gjøre noe med strukturell rasisme, slik at dette skulle gi seg praktiske utslag i små fagmiljøer? Ansettelsesprosessene i norsk akademia er trolig blant de beste vi har til å ivareta interessene til den individuelle arbeidssøker. Hvis våre systemer er for dårlig må vi spørre, sammenliknet med hva? Hvis våre rutiner ikke fungerer tilfredsstillende, hvilke konkrete tiltak skal iverksettes? Befinner ikke strukturene seg på et mye dypere plan som vi sakte men sikkert er i ferd med å bryte ned, bl.a. gjennom bevisstgjøring, sosial utjevning, utdanning, forebyggende systemer og sunn årvåkenhet?

For selvsagt kan man hevde at strukturell rasisme finnes i samfunnet. Strukturer påvirker hvordan vi oppfatter verden og hva vi ønsker oss i alle aspekter av livet, på godt og vondt. Å avdekke, reflektere over, ta oppgjør med og evt. forsøke å bryte med strukturer er viktig når vi snakker om rasisme, identitet, kjønn, klimasaken og mange andre samfunnsforhold. Vi må forstå at vi neppe har den frie viljen, som vi kanskje håper og tror at vi har, i betydningen «å velge hva vi skal ønske».

Samtidig må vi tviholde på at voksne, friske mennesker står fri til å handle, under ansvar. Bare slik kan vi gjøre oss selv og andre ansvarlig for de handlinger vi måtte begå. Slik kan vi også bevisstgjøre oss hvordan vi gjennom våre handlinger kan bryte med strukturer som vi oppfatter som negative, deriblant rasisme. Sånn kan vi også frigjøre oss fra forestillinger om at strukturene uansett betyr alt, forestillinger som kan føre oss inn i håpløshet og resignasjon, eller inn i armene på autoritære bevegelser som vil knuse strukturer de oppfatter som negative en gang for alle, om så med vold.

På samme måte som det knytter seg utfordringer til ansettelsesprosessene er det vanskelig å revurdere pensum med tanke på å finne tekster skrevet av ikke-vestlige folk, med et ikke-vestlig perspektiv. Friluftsliv er pr. nå trolig ikke interessant nok for ikke-vestlige akademikere til at det finnes flust med vitenskapelige artikler om emnet eller liknende emner. Årsaken til dette er sannsynligvis at friluftsliv og tilgrensende fenomener først og fremst har vært et euro-vestlig kulturelt fenomen.

Denne uttalelsen står i fare for å bli oppfattet som rasistisk av den delen av woke-bevegelsen som hevder at friluftsliv nettopp er en måte å kommunisere hvit overlegenhetsideologi på. Under overskriften The Unbearable Whiteness of Hiking, på nettsidene til den amerikanske miljøorganisasjonen «Sierra Club», knyttes f.eks. lav deltakelse i friluftsliv blant svarte, ikke til kulturelle eller sosioøkonomiske forhold, men til hudfarge.

Med dette mener jeg ikke å underslå at strukturell rasisme kan ligge til grunn for sosioøkonomiske forhold, men spranget derfra til å knytte fotturer til «uutholdelig hvithet» er langt. Også i Norge varierer deltakelsesmønstrene i friluftsliv med f.eks. inntekt, bosted, alder og kjønn, også blant folk med hvit hud.

American Hiking Society sier de gjør det de kan: «to root out racism in the outdoors». Organisasjonen har professor Robin DiAngelo, med sin bok White Fragility, som ideologisk ledestjerne. Hun har forklart hvordan hvite mennesker som hevder at de er fargeblinde er farlige, at en positiv hvit identitet er et umulig mål, at hvit identitet er grunnleggende rasistisk, og at hvite mennesker ikke eksisterer utenfor et system av hvit overlegenhet (DiAngelo 2018, s. 149).

En solid porsjon rasisme der altså… I et slikt landskap er kultur og «rase» så overlappende at all kommunikasjon kommer til å foregå i et minefelt. I dette minefeltet er dessuten hva som er «sannhet» også svært omstridt. Hvis «sannhet» bare er «en hvit ting», en euro-vestlig sosial konstruksjon, vil et fagmiljøs framstillinger av «sannheter» om friluftsliv uansett også kunne koples til rasisme. Divergerende syn på sannhet, kultur, kulturelle forskjeller og deling av kultur kan altså fungere som sprengstoff i debatten.

Når det gjelder deling av kultur er mitt utgangspunkt at man kan og bør se på det som positivt å gi mennesker mulighet til ta del i ulike kulturer, og få mulighet til å sette pris på ulike ting fra ulike kulturer. Slik kan man f.eks. forstå friluftsliv som et meningsfullt kulturelt trekk hvis impulser har kommet bl.a. fra Storbritannia til Norge. Friluftsliv har så utviklet seg til noe som mange oppfatter som så positivt at de ønsker å dele det med mennesker med annen kulturell bakgrunn når de besøker eller bosetter seg i Norge.

I opposisjon til dette kan delingen forståes som inntrengende på andres kultur, som noe som dyttes på andre for at «de skal bli som oss», i verste fall som rasistisk aggresjon. Eller det kan forståes som kulturell appropriasjon hvor en folkegruppe tar over ritualet til en annen folkegruppe. I dette perspektivet kunne kultureksport/import som har foregått bli oppfattet som negativt, men det er det vel ingen som hevder?

Så hvorfor blir ingen forarget og kaller denne typen kultureksport/import for rasistisk aggresjon eller kulturell appropriasjonen? Er det kun fordi friluftsliv blir sett på som positivt? Neppe. Kulturell appropriasjon og rasistisk aggresjon brukes gjerne i forbindelse med kritikk av manglende respekt for minoriteters og «svake» gruppers kulturuttrykk.

Ingen har så langt, i denne konteksten, kommet på å plassere engelsk og norsk kultur i et slikt hierarki, til tross for Storbritannias historie som kolonial stormakt og Norges historie som koloni. Det er først når noen kulturer oppfattes som overlegne andre kulturer at dette blir mulig. Og det er først når kultur og hudfarge flettes sammen at kulturell deling, utveksling og overføring kan bli til et uttrykk for noe negativt. Eksempelvis når den britiske TV-kokken Jamie Oliver beskyldes for kulturell appropriasjon når han lanserer en matrett fra Jamaica, men slipper unna tilsvarende kritikk for å eie en kjede av italienske restauranter.

Når hudfarge blir den viktigste politiske linsen vi ser på friluftsliv igjennom, kan det oppfattes som rasisme hvis man jobber for å få mennesker med annen hudfarge enn hvit til å gå mer på tur. Problemet er at også det motsatte ståstedet, at vi kanskje må innfinne oss med at fotturer i skog og mark er en sær Euro-vestlig «greie», som ikke alle nødvendigvis må like, også kan oppfattes som rasistisk.

Her er det også formålstjenlig å minne om at friluftslivstudier ikke bare består av lesing av tekst. Praktiske aktiviteter utgjør en stor og viktig del av læreplan og målsettinger. Her er allerede flere «ikke-hvite» og «ikke-vestlige» aktiviteter gjerne integrert. Det strider imot min ambisjon om fargeblindhet å bruke disse betegnelsene, men jeg opplever å bli tvunget inn i den typen retorikk av hele saksforholdet.

Vi padler kano og foretrekker modeller som er utviklet i tradisjonene etter nomadiske «Native American» nasjoner som befolket barskogbeltet på grensen mellom dagens USA og Canada. Disse kanoene har vi valgt fremfor f.eks. norske plankebygde elvebåter og mindre funksjonelle nordiske stokkebåter. Vi padler kajakk modellert etter inuittenes tradisjonelle fangstredskaper. Vi vandrer, klatrer fjell og går på bre, aktiviteter med røtter bl.a. i en anglofisert alpetradisjon. Vi bruker ski med historiske røtter tilbake til sibirske og samiske kulturer. Og vi benytter plankebygde ro- og seilbåter med røtter i nordisk båtbyggertradisjon. Gjennom forelesninger perspektivers, i noen sammenhenger, nettopp det hvite, vestlige og nasjonalistiske i framstillinger av aktivitetenes historiske røtter, transformasjon og utvikling, samt deres betydning for dannelse av nasjonal identitet og nasjonalisme.

Igjen kan bruken av disse aktivitetene bli sett på som positiv deling mellom kulturer, og som et uttrykk for at vi setter pris på ulike ting fra ulike kulturer. Men skal vi følge logikken til deler av woke-bevegelsen kan bruken av aktivitetene også betegnes som kulturell appropriasjon. Og dette handler i så fall ikke om aktivitetene i seg selv. Det handler om hvem vi er og hvilken hudfarge vi har, vi som representerer «hvit viten».

Skal vi ta krav om en mer radikal årvåkenhet på alvor må vi, i stedet for å ignorere hudfarge, konstant fokusere på hudfarge, fordi det kun er slik vi kan finne ut av hvem vi bør tillate oss og ha på pensum, og hva vi kan tillate oss å gjøre og si. Vi må nå hele tiden forholde oss til et hierarki av undertrykkere og ofre, basert på hudfarge, i stedet for etter beste evne å behandle mennesker som individer på grunnlag av deres ferdigheter, f.eks. i ansettelsesprosesser og valg av pensum. I møtet med identitetspolitiske initiativ i akademia bør alternativet uansett være dialog, noe som forutsetter at vi som jobber i akademia møter disse initiativene på en gjennomtenkt og forberedt måte.