Myter om master

De siste ukene har verdien av mastergrader vært diskutert i flere medier. Minerva-skribent Pål Mykkeltveit skriver i Dagbladet at han aldri har opplevd å få noe igjen for utdannelsen sin. I Aftenposten uttaler Spekter-direktør Anne-Kari Bratten at for mange tar mastergrad i Norge i dag, og at mange er overkvalifisert til oppgavene de har.

At folk med mastergrader ikke får jobb eller at masterkompetanse ikke trengs, er et uheldig signal å sende til alle de som nå som nå vurderer å søke studier til høsten. Vårt utgangspunkt er motsatt: Behovet for folk med høyere utdannelse er underkommunisert. I debatten om mastergrader er det flere myter som må avlives.

Aller først: Personer med høy utdanning får jobb. Kun 2,7 prosent av masterutdannede er arbeidsledige etter endt utdanning, ifølge 2017-tall fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU). En rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse slo i høst fast at behovet for akademisk kompetanse bare vil øke i årene som kommer.

Digitalisering gjør at rutinepregede, enklere arbeidsoppgaver vil automatiseres. De gjenværende oppgavene blir stadig mer komplekse. Det krever langt flere med høy utdannelse og mer tverrfaglig samarbeid. Rapporten viser et behov for økt akademisk kompetanse innenfor alle studieretninger, særlig innenfor ingeniørfag, samfunnsfag, humaniora og juss.

I debatten om mastergrader er det flere myter som må avlives.

Man kan innimellom få inntrykk av at vi er land med en overutdannet befolkning. Dette er feil. Andelen med master i Norge er 11 prosent, noe som er lavere enn Sverige og Danmark – og under gjennomsnittet for alle OECD-land. Norges viktigste ressurs er menneskene, og en høyt utdannet befolkning har stor betydning for vekst og velstandsnivå i Norge. Dette kan vi ikke ignorere i debatten om mastergrader.

Analyseselskapet Menon konkluderer med at norsk næringsliv de siste årene har tjent rundt 12 milliarder årlig på å ansette flere høyt utdannede personer. Skal vi lykkes i omstillingen av Norge, og i satsingen på eksempelvis marine og grønne næringer, vil næringslivet trenge spisskompetanse.

En høyt utdannet befolkning har stor betydning for vekst og velstandsnivå.

Universiteter og høyskoler har et stort ansvar for å forberede studentene på det arbeidslivet de skal ut i, gjennom å holde høy kvalitet, ved å være arbeidslivsrelevante og dyrke frem evnen til å jobbe sammen med andre faggrupper. Den viktige debatten er knyttet til det store antallet masterprogrammer.

Vi trenger ikke 1000 ulike programmer. Det er på tide at institusjonene prioriterer bedre og konsentrerer ressursene der de har best forutsetninger. 15. april er fristen for å søke på studier til Samordna opptak. Alle skal ikke ta høyere utdanning, og vi vet at det i årene fremover også vil være et økt behov for fagarbeidere. Men til de unge som er motivert, bør det klare rådet være å ta høyere utdanning. For konsekvensene dersom færre gjør dette er store. Den enkelte risikerer å få færre muligheter i arbeidslivet, det vil gi en svakere vekst i norsk økonomi – og Norge vil ikke lykkes i omstillingen vi står overfor.​

Innlegget er først publisert i NRK Ytring.