Nei til fragmentering av midler til næringsrettet forskning

Kompetanse er Norges viktigste konkurransefortrinn, og vi er avhengige av å utvikle et kunnskapsbasert næringsliv. Relevant forskning i næringslivet er avgjørende for å styrke innovasjon og bidra til nye arbeidsplasser i norske bedrifter.

Bedrifter i ulike deler av landet kan ha ulike utfordringer, og behovet for FoU løses ofte av bedriften selv eller i samarbeid med nærliggende forskningsinstitusjon. Men felles for mange av bedriftene er at de konkurrerer i et internasjonalt marked. Deres konkurransekraft fordrer derfor i mange tilfeller at de selv utvikler eller samarbeider med de beste forskningsmiljøene for å lykkes internasjonalt.

I februar i år kom Hagen-utvalget med sin rapport «Regionreformen – Desentralisering av oppgaver fra staten til fylkeskommunene». Ett av forslagene i rapporten er å gi fylkeskommunene ansvar for om lag halvparten av det offentliges innsats for næringsrettet forskning som i dag ligger til Forskningsrådet. Disse midlene er foreslått forvaltet etter modell av Regionale forskningsfond.

Jeg skjønner Hagen-utvalgets ønske om å tilpasse forsknings- og innovasjonsinnsatsen i større grad til regionale behov og prioriteringer. Det er viktig at virkemidlene er mest mulig treffsikre i hele landet. Men jeg er redd for at man med den løsningen de skisserer, vil helle ut barnet med badevannet.

Norge er endelig i gang med å tenke helhetlig, strategisk og langsiktig i forskningspolitikken gjennom langtidsplanen som revideres i disse dager. Siden 2013 har regjeringen styrket satsingen på forskning og innovasjon. I statsbudsjettet for 2018 er det satt av i overkant av 4,5 mrd. kroner mer til næringsrettet forskning og innovasjon enn i 2013, inkludert skattefradrag for skattefunnordningen og kapitalfunn. I samme periode har bedriftene styrket egne investeringer til forskning og utvikling, og investerte i 2016 hele 29,5 mrd. En fragmentering av midlene til næringsrettet forskning kan medføre at man truer nasjonal prioritering og koordinering, og derved får mindre verdiskaping ut av midlene.

Ett av punktene i Hagen-utvalgets mandat er: Oppgaver bør legges så nært innbyggerne som mulig, men på et så høyt nivå som nødvendig for å sikre en kostnadseffektiv oppgaveløsning.

Forskningsrådet er og har vært en stadig viktigere virkemiddelaktør, og Rådets strategi for 2015-2020 «Forskning for innovasjon og bærekraft» fokuserer på hvordan innovasjonsevnen kan økes i både i næringsliv og i offentlig sektor. Forskningsrådet tildeler ikke bare midler, men bidrar også til målretting og koordinering av forskningsinnsatsen mellom de ulike departementene slik at midlene utnyttes på best mulig måte. Men som flere andre statlige organisasjoner, har Forskningsrådet fått pålegg om avbyråkratisering og effektivisering, og må innrette driften etter det. I lys av det blir det meningsløst å bygge opp elleve nye forskningsadministrasjoner rundt om i landet, som Hagen-utvalget foreslår.

Flere oppgaver bør legges nær innbyggerne der det er hensiktsmessig. Å fragmentere en helhetlig og koordinert forskningssatsing for å oppnå det, er ingen god idé.