Mangfold – en utfordring eller en ressurs?

Mangfold er en av Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) sine kjerneverdier. HiOA skal være preget av og stolt av sitt mangfold, enten det gjelder kultur, kjønn, livssyn, seksuell orientering, alder eller funksjonsevne. Vi er gode til å snakke om at vi har et ressursperspektiv og ikke ser mangfold som et problem. Det at vi som jobber og studerer her er forskjellige gjør oss som organisasjon bedre.

Men det er grunn til å spørre om det er sant at mangfoldet ikke er et problem. Det finner vi neppe svar på ved å spørre mannlige, hvite, heterofile, CIS-kjønnede, unge, hørende og seende tilsatte eller studenter. Tross alt er det vanskelig å se problemer som ikke rammer en selv. Vi kan snakke om et ressursperspektiv så mye vi vil, men hvis vi unnlater å bruke mikrofon i undervisningen, risikerer vi at de av oss som ikke hører så godt, går glipp av hva vi sier. Vi ønsker å ha tilsatte med ulik funksjonsevne, men jeg har vært på mange møter i HiOA-regi hvor de av oss som bruker krykker har problemer med å komme fram. Vi er opptatt av kjønnsperspektiver, men mange steder på campus finnes det bare toaletter for to kjønn. Jeg er nysgjerrig på om vi virkelig har kommet dit at vi ikke lenger har problemer med å tilrettelegge for et mangfoldig personale og en mangfoldig studentgruppe.

Vi må også se på hvordan vi bruker mangfoldet som ressurs. Hvor bevisste er vi på mangfoldsperspektivet når vi setter sammen team, for eksempel? Hver gang vi nedsetter en arbeidsgruppe eller setter sammen et panel som er enfoldig innen en av de sentrale mangfoldsdimensjonene, bør vi ta en runde med oss selv. Er vi virkelig sikre på at ikke funksjonsevne kan være relevant for det problemområdet gruppa skal se på? Eller kulturbakgrunn?

Det samme gjelder – i minst like stor grad – når vi setter sammen lærerteam på ulike kurs og studier. Ett år sto HiOA i fare for å få et rent kvinnelig lærerteam på 1. år i grunnskolelærerutdanningen for 1.-7. trinn – et studium som sliter med svak rekruttering av ikke-kvinnelige søkere. Man oppdaget det og tok grep i tide, men gjør man alltid det?

Som medlem av HiOA-styret er jeg også opptatt av mangfoldsdimensjonen når vi skal vurdere konkrete forslag til tiltak. I desembermøtet skal vi muligens diskutere «turbostipend» for PhD-studenter – altså en ordning med belønning for å fullføre PhDen på normert tid. Det har man visst gode erfaringer med ved andre institusjoner, og det er viktig for HiOA å øke gjennomstrømmingen på doktorgradsstudiene våre. Men i den diskusjonen bør vi også se på hvordan man kan sikre at en slik ordning ikke systematisk forskjellsbehandler enkelte grupper – for eksempel unge kvinner (med barn) eller folk med ulike typer sykdommer.

Det jeg altså ønsker meg er en konstant diskusjon om disse spørsmålene: Har vi nå klart å avskaffe alle problemer – eventuelt hvilke problemområder gjenstår når det gjelder å legge til rette for mangfold? Og hvordan kan HiOA bedre utnytte mangfold som en ressurs – i hverdagen? Khronos spalter kan være et fint sted for en slik diskusjon – og hvis mangfold skal være en ressurs, må også mange stemmer komme fram i diskusjonen.