UiO-Ottersen: Synd alt er svart-hvitt i NHOs verden

NHO snakker om systemsvikt i norsk høyere utdanning og om en pervers konkurranse om studenter. Spissformuleringer basert på feil tall og feiltolkninger er knapt et godt utgangspunkt for den debatten vi så gjerne vil ha.

Det er synd at alt er så svart-hvitt i NHOs verden når virkeligheten er så komplisert og nyansert. Høsten ga oss nok av valg og debatter der evidens og fakta ble sett som brysomme og irrelevante. Nå trenger vi en debatt der evidens og fakta blir tatt hensyn til.

Det startet med Kristin Skogen Lunds uttalelse til  Aftenposten den 2. januar: «Det er en klar systemsvikt når vi ser at den store veksten innen utdanning har skjedd i samfunnsfag og humanistiske fag. Til sammenligning er kapasiteten innen realfag og ingeniørfag lite utvidet.».

Liv Anne Støren og Sveinung Skule viser til fakta når de i Khrono tilbakeviser denne påstanden. De skriver: «Ser vi på studenttallene de siste ti årene (2006 – 2015), er faktisk utviklingen motsatt. Det er naturvitenskap og teknologi som har økt mest, med hele 45 prosent økning i studenttallene. Humanistiske og estetiske fag har til sammenlikning hatt en nedgang på 3 prosent i perioden. Samfunnsvitenskap og juss økte med 11 prosent. Totalt, for alle fagfelt, økte studenttallene med 26 prosent i perioden. Samfunnsvitenskap og juss har økt minst, og humanistiske og estetiske fag har hatt en stagnasjon. Skogen Lund snur altså tallene på hodet».

Heller ikke i UiOs tilfelle stemmer det at veksten i studieplasser de siste årene har kommet innenfor samfunnsfag og humanistiske fag. Nye studieplasser har i all hovedsak kommet innenfor teknologi og realfag. Nylig fikk vi tildelingsbrevet for 2017. Her går det fram at UiO får 55 nye studieplasser til IKT og ytterligere 4 stipendiater til realfag/IKT-sikkerhet.

I samme intervju i Aftenposten sier Skogen Lund: «Vi trenger flere studieretninger som fører ut i det produktive næringslivet, rett og slett.» Intervjuet gir inntrykk av at realfag og teknologi leder inn i næringslivet, mens humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag hovedsakelig leder inn i offentlig sektor. Dette er svart-hvitt der virkeligheten er mye mer nyansert.

La oss se på sektor- og bransjefordeling for kandidater fra Det humanistiske fakultet ved UiO (tall fra Kandidatundersøkelsen 2014). Av bachelorkandidatene går 4 av 10 til offentlig sektor, 5 av 10 til privat sektor og 1 av 10 til interesseorganisasjoner/ideelle organisasjoner. Av masterkandidatene går 6 av 10 går til offentlig sektor og 3 av 10 til privat sektor.

Det er ikke rart at næringslivet etterspør humanister og samfunnsvitere. Teknologi er selvsagt viktig, men mange av verdens raskest voksende selskaper er egentlig ikke teknologiselskaper, men selskaper som bruker teknologi som en plattform. På denne plattformen bygges suksess ved hjelp av innsikt fra humaniora og samfunnsvitenskapene.

Suksess betyr at man forstår hvordan teknologier skal kunne møte individ og samfunn mest effektivt og på best mulig måte. Leonid Bershidsky har skrevet innsiktsfullt om dette i Bloomberg View. Han viser til selskaper som Uber, Airbnb, Alphabet, Facebook, Amazon, PayPal, Apple, Snapchat, Alibaba, Tencent og skriver: «The skill set needed to create a platform company is essentially social. It has little to do with engineering or product design and everything to do with knowing how to get people to interact».

Vi ser at disse ferdighetene i økende grad etterspørres i de avtalene UiO inngår med norske næringslivsaktører.

Vi håper NHO snart kan få med seg at den såkalte mastersyken de advarer mot, er avblåst.

Da NIFU presenterte Arbeidsgiverundersøkelsen for 2016, var konklusjonen tydelig. Det er ikke grunnlag for å snakke om mastersyke i Norge. 53 prosent av virksomhetene svarte at de i stor grad har behov for utdanning på mastergradsnivå.

SSB har gjort framskrivninger av behovet for forskjellige utdanninger, men er tydelig på at disse framskrivningene må tolkes med forsiktighet, «først og fremst fordi framskrivingene bygger på en rekke forutsetninger». Framskrivningene er i stor grad basert på status quo, altså arbeidsmarkedet slik det er i dag.

Lett ironisk er det da, at NHOs tema for årskonferansen torsdag er «Made in Norway – på jobb for en grønn framtid». Med andre ord ser også NHO at vi står overfor en omstilling, og at denne omstillingen vil påvirke arbeidslivet. Det vi vet helt sikkert, er at vi har et stort behov for flere med både utdanning og endringskompetanse. Dette er helt i tråd med Produktivitetskommisjonens rapport fra 2016. Den sier at vi må sørge for at en større andel av befolkningen tar mastergrad eller doktorgrad.

Norge– og norsk næringsliv - trenger humanister og samfunnsvitere. Og vi trenger realister og teknologer. Det blir feil å sette disse fagområdene opp mot hverandre når virkeligheten i dagens verden er at de er uløselig sammenkoblet. Vi trenger en nyansert debatt som tar hensyn til at samfunnsvitenskapelig, kulturell og språklig kompetanse ikke bare er viktig for å skape konkurransedyktig næringsliv, men også for å holde sammen de markedene som dette næringslivet skal operere i.

I året der vi venter på humaniorameldingen avslutter jeg gjerne med å sitere Kunnskapsministeren: «Det kan virke som fordommene mot arbeidslivsrelevansen til humaniora og samfunnsfagene fortsatt er litt for fremtredende.»