Studiene i Mosjøen og i Mo i Rana fikk en absurd slutt, skriver Raymond Lillevik. Avbildet Campus Mo i Rana ved Nord universitet. Foto: Paul S. Amundsen
Studiene i Mosjøen og i Mo i Rana fikk en absurd slutt, skriver Raymond Lillevik. Avbildet Campus Mo i Rana ved Nord universitet. Foto: Paul S. Amundsen

Nord ofrer Mosjøen og Mo i Rana

Struktur. For å berge universitetsstatus for Bodø og Levanger var Nesna, Mosjøen, Mo i Rana og Sandnessjøen nødvendig å ofre, skriver Raymond Lillevik.

Publisert

For å berge seg selv har Nord universitet som kjent lagt ned Nesna Campus. Dessverre har hele Helgeland på denne måten fått rasert studietilbudene i dragsuget, ikke minst Mosjøen og Mo i Rana.

Å skylde på dårlig kvalitet rimer ikke.
Raymond Lillevik
Lektor, Nesna

Før fusjonen var det etablert et omfattende samarbeid mellom Høgskolen i Nesna og Studiesenteret.no. På Helgeland var dette lokalisert blant annet ved RKK Mosjøen, med tilbud som for eksempel Rådgivning 1 og 2, Praktisk prosjektledelse, Grunnstudium pedagogikk og Informatikk.

I 2014 var det nesten 300 studenter fra hele landet registrert i dette samarbeidet. Studier gjennom Studiesenteret.no fungerte også som videre rekruttering til Høgskolen i Nesna ved at studentene kunne fortsette på ulike studier. Institutt for informatikk i Mo i Rana ble drevet fra Nesna. Her ble førsteåret til Bachelor informasjonssystemer i tillegg til klasseromsundervisning i Mo i Rana også distribuert via Studiesenteret.no. Herfra opplevde man videre rekruttering til hele bachelorgraden.

Nesna hadde mellom 130 og 200 IT-studenter på Mo. Mange av disse og deres forgjengere utgjør i dag viktig arbeidskraft til det private næringslivet på Helgeland og til store offentlige virksomheter som Statens innkrevingssentral og Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana, samt Brønnøysundregistrene.

Studiene i Mosjøen og i Mo i Rana fikk en absurd slutt. Fra 2016 ble ikke bare de fleste av IT-studiene på Campus Helgeland avviklet eller endret til det ugjenkjennelige. Flere planlagte samarbeidsprosjekter som blant annet involverte universitetene i Umeå og Stockholm, ble stoppet av Nord. Rektor vedtok at det ikke skulle gjøres opptak til i informasjonssystemer til tross for at det lå an til meget gode søkertall, og ansatte som sluttet ble ikke erstattet. Avviklingen av instituttet medførte tap av både forskning og store økonomiske beløp. For eksempel ble to stipendiatstillinger som Helgeland Sparebank hadde gitt til Høgskolen i Nesna ved Institutt for IKT, lagt på is så lenge at tilsagnet fra banken ble trukket. Her takket altså Nord nei til en gave på 3 millioner kroner, og svekket rekrutteringen og kompetansehevingen for Mo i Rana, Nord-Norges største industrielle miljø.

Ved fusjonen med Universitetet i Nordland i 2016 bestemte ledelsen i Bodø at samarbeidet med Studiesenteret.no i Mosjøen måtte opphøre. Årsaken var at man ikke ønsket denne type utdanning, samt at det ble stilt spørsmål til kvaliteten. Noe mer spesifikke grunner ble ikke oppgitt. Fra høsten 2016 ble det dermed ikke utlyst studier gjennom Studiesenteret.no. Oppsigelsen gikk hardt ut over studietilbudene for Mosjøen med omland.

Men å skylde på dårlig kvalitet rimer ikke. Utdanningene i Mosjøen og Mo i Rana fulgte samme krav til evaluering og oppfølging som øvrige studier ved Høgskolen i Nesna. Årsakene ligger andre steder. Distribuerte studier som hos Studiesenteret.no har gjerne flere som faller fra studiene enn studenter på campus (for Mosjøen én av tre). Problemet er altså ikke kvalitet i undervisning eller hos studentene, men at veldig mange av disse studentene har ansvar for familie og jobb.

Slik Therese Sollien påpekte i Aftenposten 19. september («Stoppeklokkestudentene», bak betalingsmur), er det en selvfølge at slike studier dermed blir mer krevende å fullføre. At voksne mennesker har et liv, og at kommuner og næringsliv har et behov for økt kompetanse, er tydeligvis ikke noe Nord universitet ofrer mye energi. Det tragikomiske er at OsloMet nå har overtatt hele Studiesenteret.no som verktøy for sine egne distribuerte studier. To spørsmål melder seg: Hvis kvaliteten ved slike studier er for dårlig for Nord, hvorfor har da et stort universitet i Oslo funnet samme opplegg så spennende for sin egen utvikling? Og, hvis kvaliteten ved slike studier er for dårlig i Mo i Rana og Mosjøen, hvorfor tilbyr Nord likevel studier i Innkjøpsledelse ved Studiesenteret.no, - i Steinkjer?

Fordi målet kun har vært å ramme studenttallet for Høgskolen i Nesna. Lave tall betyr nedleggelse. For å berge universitetsstatus for Bodø og Levanger var Nesna, Mosjøen, Mo i Rana og Sandnessjøen nødvendig å ofre. Likedan med det nasjonale behovet for økt kompetanse fra Tana i nord til Arendal i sør. Trenger vi Nord etter dette?