Likeverdige helse- og omsorgstjenester for den sørsamiske befolkningen

I Norge er det bred politisk enighet om at alle mennesker som har behov for helse- og omsorgstjenester skal få tilbud om likeverdige tjenester av god kvalitet. Dette uavhengig av bosted, kjønn, alder, funksjonsnedsettelser og etnisk bakgrunn. Det innebærer også at den sørsamiske befolkningen som har sitt eget språk og kultur har krav på dette. Likevel har dette i liten grad blitt tatt hensyn til.

For å få til likeverdige tjenester må tjenestene som tilbys være tilpasset tjenestemottaker.Dette innebærer at tjenesteyter tar hensyn til den enkeltes ønsker og behov, viser respekt, lytter og lar tjenestemottaker være med på bestemmelser som gjelder en selv. I tillegg må alder, kjønn og den enkeltes livshistorie bli tatt hensyn til. Dette betyr at tjenesteyter bør inneha kulturell kompetanse i møte med sørsamiske pasienter. Det er anslått at det er rundt 2000 personer med sørsamisk bakgrunn i Norge og i Sverige, hvorav om lag 500 behersker det sørsamiske språket. En konsekvens av den harde fornorskningsprosessen som foregikk i Norge helt frem til ca. 1980, er at mange mistet sitt sørsamiske språk. Morsmålet ble både fortrengt, glemt og gjemt av flere sørsamer, i et håp om å kunne bli forstått og passe inn i det norske samfunnet. Men selv om ikke alle sørsamer i dag behersker sørsamisk språk, skal deres kulturelle bakgrunn uansett bli tatt hensyn til i møte med helse- og omsorgstjenestene.

Den samiske befolkningen benytter disse tjenestene i like stor grad som den øvrige befolkningen, men forskning viser at de har lavere tillit til tjenestene og er mindre fornøyd med de tjenestene som tilbys. I en intervjustudie fra 2013 med ti eldre med sørsamisk bakgrunn som mottok hjemmesykepleie kommer det også frem at de opplevde å bli satt utenfor samfunnet, og at de ikke så på seg selv som likeverdige med den øvrige befolkningen. Dette kan ses på som en direkte konsekvens av fornorskningsprosessen, og måten de tidligere er blitt behandlet på av storsamfunn og enkeltpersoner.

I en annen studie fra 2015 kommer det også frem at sykepleierne i hjemmesykepleien hadde utfordringer med å forstå eldre med sørsamisk bakgrunn, da noen av dem kunne ha et annet syn på blant annet helse og tid. Dette skapte utfordringer i relasjonen mellom den som ga og den som mottok tjenesten, og kunne dermed i neste omgang gå utover pasientsikkerheten. Sykepleierne strevde med å gi tilpasset omsorg, samtidig som de ønsket å behandle alle på lik måte. «Her behandler vi alle likt», uttrykte en sykepleier. Dette betød at den sørsamiske bakgrunnen i liten grad ble tatt hensyn til, og at fornorskningsprosessen fortsetter.

Med bakgrunn i den tidligere fornorskningsprosessen er ofte eldre sørsamiske pasienter fornøyd med å bli behandlet som andre eldre uten sørsamisk bakgrunn. Av tjenesteytere kan dette bli vurdert som en misoppfattet tilfredshet, mens det i realiteten kan være at pasienten ikke er vant til å tenke at en kan ønske noe som kunne tilrettelegge for deres sørsamiske bakgrunn. Her har vi som storsamfunn og som tjenesteytere et spesielt ansvar for å kunne nå målet om likeverdige tjenester, ved å tilrettelegge slik at tjenestene som tilbys tar hensyn til kulturell bakgrunn.

Retten til tolketjeneste gjelder for den samiske befolkningen, og er en nødvendighet i en del situasjoner for å kunne sikre likeverdige tjenester. På bakgrunn av at den sørsamiske befolkningen kan sies å være tospråklig, vil det i de fleste situasjoner ikke være behov for tolk. Likevel kan det være situasjoner der eldre sørsamer vil ha behov for tolketjeneste, men ikke klarer å be om dette selv.

Erfaring viser at hodeskader og utvikling av demens kan medføre at eldre sørsamer går tilbake til sitt førstespråk sørsamisk. Dette innebærer at den som har behov for tolk ikke er i stand til å kommunisere på et språk tjenesteyter forstår. Den eldre sørsamens forsøk på å formidle sine behov kan bli oppfattet som «babbel» og tegn på forvirring, og som trolig vil bli behandlet ut fra en slik feil oppfatning. Dette fører igjen til at tjenesteyter tolker pasienten feil, at pasienten blir frustrert og ikke får den hjelpen han har behov for og at han kan få feil behandling.

En kan da tenke at pårørende vil kunne være en viktig ressurs. Likevel finnes det eldre sørsamer som har holdt sin sørsamiske bakgrunn og sitt sørsamiske språk hemmelig for sine pårørende. Det finnes også personer som snakker sørsamisk, men som ikke har lært dette videre til sine barn. Dette synliggjør at det er behov for kompetanse på det sørsamiske språk i tillegg til kulturell kompetanse for tjenesteytere i helse- og omsorgstjenestene. Dette innebærer også at tjenesteytere med sørsamisk bakgrunn og som behersker det sørsamiske språket må bli benyttet der det er nødvendig.

I det sørsamiske området på norsk og svensk side finnes det tjenesteytere med samisk helsefaglig kompetanse. Det er helt nødvendig at disse blir brukt i møte med den sørsamiske pasienten, og at deres kompetanse blir videreformidlet til tjenesteytere som ikke har slik kompetanse. Det er også viktig at tjenesteytere med ikke-samisk bakgrunn skaffer seg kulturell kompetanse for å kunne bidra til likeverdige tjenester for den sørsamiske befolkningen. Selv om de ikke kan snakke det sørsamiske språket selv, er det viktig at de er i stand til å identifisere språket slik at de kan skaffe andre som har denne kompetansen.

For å få til likeverdige tjenester er det også viktig å ta vare på andre kulturelle aspekter ved pasientens sørsamiske bakgrunn. Dette kan for eksempel være å ta hensyn til matens betydning. Forskning viser at tradisjonell mat kan skape følelse av tilhørighet og glede hos eldre samiske pasienter med demens på sykehjem, og at kjente smaker kan vekke gode minner og bidra til følelse av glede og identitet. I en studie gjort blant eldre sørsamer i Sverige om forventninger til fremtidige tjenester i hjemmesykepleien, løftet flere selv frem matens betydning. En uttrykte det på denne måten: «Jeg kan ikke snakke sørsamisk, men samisk mat er viktig for meg». Dette er noe tjenesteyterne må ta hensyn til for å kunne bidra til likeverdige helse- og omsorgstjenester.

Like tjenester er ikke likeverdige tjenester, da tjenestemottakere har ulike behov. For å få til likeverdige tjenester for den sørsamiske befolkningen, må tjenestene bli differensiert og tilpasset individuelt.