Mens vi venter på likestilling

I regjeringens likestillingsmelding som ble lagt frem på fredag brukes det mye plass på hva som er gjort og lite på hva som må gjøres. Det er bra at regjeringen tar opp likestillingsutfordringene i høyere utdanning, men vi hadde forventet at de samtidig presenterte en plan for hvordan disse skal løses.

Det kommer tydelig frem at utdanningene fremdeles bærer preg av at studentene velger kjønnstradisjonelt. Regjeringen ønsker å legge til rette for at flere velger utradisjonelle utdanninger, uten å si noe om hvordan. Norsk studentorganisasjon (NSO) har flere konkrete forslag.

For at fremtidige studenter skal kunne ta et opplyst valg om hvilken studieretning de ønsker å gå videre med trengs det forbedringer på to områder. Det ene er rådgivningstjenesten i videregående skole, det andre er målrettede rekrutteringskampanjer.

I en undersøkelse gjennomført av Virke kom det frem at over 50 % av elevene i videregående skole var misfornøyd med rådgivningstjenesten. I stortingsmeldingen får arbeidsliv og institusjoner ansvaret sitt beskrevet og regjeringen oppfordrer institusjonene å være bevisste i profileringen sin.

Vi støtter denne oppfordringen, men etterspør en tydeligere plan for arbeidet som systematisk følges opp av Kunnskapsdepartementet. I Europa ser vi flere land som innfører nasjonale strategier for å sikre bred rekruttering til høyere utdanning. Her må Norge også starte opp arbeidet.

Stortingsmeldingen går ganske langt i å avvise kjønnspoeng som et tiltak for å bedre kjønnsbalansen på studier. Når det finnes enkelte utdanninger som har ekstremt dårlig kjønnsbalanse mener vi tiltak som både kjønnspoeng og andre kvoteringstiltak er nødvendig for å bedre dette.

Dersom en utdanning har et kjønn som er representert med under 25 prosent av den opptatte studentmassen på studiet er kjønnspoeng og andre kvoteringstiltak nødvendige til kjønnsbalansen har kommet over minimum 40 prosent. Uten tiltak for å bedre kjønnsbalansen i akademia vil det med dagens tempo ta 13 år år før det vil være rundt 40 prosent kvinnelige professorer. Dette er en lite ambisiøs likestillingspolitikk. Hvordan ansettelsesprosessene foregår og hva som vektlegges i dette og oppryksprosesser er langt fra likegyldig i et likestillingsperspektiv.

Ansettelsesutvalgene må være representative, prosessene åpne og det skal være mulig å benytte seg av moderat kvotering for å sikre det samme mangfoldet blant vitenskapelig ansatte som blant studenter. Både forsknings- og undervisningsstillinger i akademia må legges til rette slik at det er enkelt for kvinner og menn å kombinere arbeid og omsorg for barn, og det er et problem at karriereveien er så usikker med det høye antallet midlertidige stillinger.

Det er en rekke tema NSO savner i likestillingsmeldingen. Alle som er faglig kvalifisert skal ha tilgang til høyere utdanning. Dersom vi skal oppnå dette er det flere hinder for mangfold som må adresseres i stortingsmeldingen enn det vi ser nå. Dette gjelder spesielt utfordringer knyttet til universell utforming, inkluderende læringsmiljø og oppfølging og veiledning.

For å sikre lik rett til utdanning må vi finne årsakene til de utfordringene vi ser i dag. Når vi vet hvorfor vi ikke lykkes kan vi finne de tiltakene som løser de faktiske problemene. Vi mener stortingsmeldingen i alt for stor grad beskriver utfordringer uten å bruke tid på årsaker og løsninger.

Regjeringen mener det ikke er behov for nye tiltak for å bedre kjønnsbalansen i akademia, men kun tid til å la utviklingen gå i riktig retning. Vi lurer på hvor lenge regjeringen mener det er greit å vente på likestilling og håper Stortinget nå benytter anledningen til å få på plass en mer ambisiøs politikk for likestilling enn det som ligger i bordet nå.

Les også Stortingsmeldingen:

• Likestilling i praksis — Like muligheter for kvinner og menn