Likestilling med fokus på menn er åpenbart følsomt

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

26. juli publiserte jeg et innlegg i iTromsø hvor jeg rettet blikket mot 60-40 fordelingen mellom menn og kvinner i årets opptak til høyere utdanning. Jeg har siden den tid rukket å få ikke mindre enn tre svar som jeg skal forsøke å knytte opp og sette en fin sløyfe på nå.

Jeg satt samme dag som opptakstallene kom og så hva overskriftene var, økt antall studenter her, ned der. Vi trenger flere lærere, særlig uti distriktene. Veldig beregnelige saker, men jeg så statistikken på 39,8 prosent menn i høyere utdanning og lurte veldig på om dette kom til å bli en sak. Ingen snakket om dette, jeg mener dette er et tema som virkelig bør snakkes om, og ikke på bekostning av kvinner. Men for å hjelpe menn som vi kan ved flere statistikker påstå at ikke har tilstrekkelig oppmerksomhet rundt sine utfordringer.

Så til å svare andre, Andreas Trohjell skriver svært godt om kjønnspoeng, utfordringene rundt hva ungdom tradisjonelt velger og det gode som er miljøer med en noenlunde balanse mellom kjønnene. Dette er politikk jeg har i sammenheng med Norsk Studentorganisasjon stemt for i flere anledninger, en av mange grunner til at både jeg og Andreas er tillitsvalgte i samme organisasjon. Når Trohjell så skriver «Masvik sin skildring tyder på at ujevn kjønnsbalanse kun rammer menn. Dette kjenner vi oss ikke igjen i.» så er jeg like langt som Trohjell. Dette kjenner jeg meg ikke igjen i.

La det være klinkende klart, jeg mener kjønnsubalanse slår negativt ut for begge kjønn. Vi har en lang vei å gå på begge sider av denne saken. Jeg hadde som mål å løfte frem denne ene siden av debatten som jeg opplever mangler oppmerksomhet og dekning. Det vil alltid mangle noe når noen forsøker å løfte en debatt innenfor dette temaet og sånn kommer det alltid til å være.

Det må være mulig å snakke om én ting, uten at man ekskluderer noe annet. Når man for eksempel snakker om hvor mange kvinner som er utsatt for seksuell trakassering er det ingen som påstår at disse sakene benekter det faktum at menn utsettes for seksuell trakassering, noe de også gjør, og at dette ikke får identisk oppmerksomhet i media er ikke galt. Trohjell sa det så fint selv i svar til et annet innlegg tidligere denne uken: «å synes noe er bra er ikke det samme som å synes at alt annet er dårlig». Dette prinsippet gjelder også her.

I respons til det Igland skriver i sitt svar er jeg mindre samarbeidsvillig. Jeg har vanskelig for å ikke på vegne av mange menn som sliter med høy terskel for å si ifra, understreke hvor utrolig problematisk det er å kalle mitt innlegg for konspirasjonsteorier. Jeg blir anklaget for å fremsette skrekkscenarioer og det er jeg skyldig i. Det er skremmende utviklinger enkelte steder og dette skal tas på alvor, ikke avfeies som propaganda og tøv. Vi har et problem med tabuer, forventninger og inntrykk som forsterkes hver gang et forsøk på en samtale skytes ned.

Det er problematisk når hverken Andreas Trohjell eller Universitetet i Oslo anerkjenner den kriselignende tilstanden et opptak på under 40 prosent menn er. Jeg blir skremt når Stølen og Mo sier at de har en radikal løsning, og det er kjønnspoeng. Kjønnspoeng er nødvendig brannslukking, det er en måte å møte utfordringer på som starter allerede i barnehagen og utvikles hele veien til voksen alder, for begge kjønn. Samtalen må utvikles og da trenger vi mer kunnskap og dialog og mindre nedsabling.