Visjonære rektorer er noe herk

Det har vært lite diskusjon om strategi, kvalitet og rektorkvalifikasjoner. Hermed et bidrag:

I tabellen under er noen av de beste amerikanske universitetene stilt opp mot fire norske, derimellom HIOA:

Oppstillingen viser store kontraster både internasjonalt så vel som innad hos oss selv. Og «forskningen» viser at kvalitet ikke har noe  med størrelse å gjøre - om noe - heller tvert imot. De beste amerikanske universitetene har store legatmidler og kan dermed gi sine folk stor frihet dersom de har gode prosjekter. De ansatte er gode alle sammen – delvis pga. rekrutteringssystemet og delvis ved at de gis arbeidsforhold som bygger på gode utviklende prinsipper – over lang, lang tid!

Det er selvsagt ikke rektorene ved Harvard som har sørget for  den faglige kvaliteten. Det er minst 150 raringer samt 150 faglige team som opp gjennom årene har skaffet universitetet deres Nobelpriser.

Det er heller ikke rektorene som har funnet på hva de skal forske på og hvordan de skal formidle sine resultater. I beste fall har kloke rektorer på Harvard gjennom innsikt og oversikt sørget for at fagfolkene og fagmiljøene har fått gode arbeidsbetingelser slik at disse har kunnet realisere sine ideer og innfall, har fått utviklet sine teorier og testet sine hypoteser.

Kloke rektorer har oppmuntret og gitt frihet. De har vært gode utenriksministre, skaffet midler og opprettet kontakter med bedrifter og institusjoner. Gode rektorer er tilretteleggere og utenriksministre. Visjonære rektorer er noe herk. De kommer drassende på sine egne prosjekter og kan i verste fall spore av hele systemet, derigjennom demotiverer sine ansatte og vil slik representere mye skrik og lite ull - kostbart og antiproduktivt.

Universitetene lever av å samle, produsere, sortere, utvikle og formidle kunnskap. Et universitet er en ekstrem kompetansebasert organisasjon og er derfor aldri bedre enn sine ansatte fordi det nettopp er de ansatte som er produksjonsmidlene for å uttrykke det slik. Det er kvaliteten på hodene som angir kvaliteten på et universitet - naturlig nok. Det er logisk nok bare tre måter å bli bedre på:

• Rekruttere nye hoder
• Foredle de hodene man allerede har
• Koordinere for å ta ut koordineringsgevinster

Koordineringsgevinster kan betyr stordriftsfordeler; standarder, systemer og liten overhead fordelt på produksjonsressursene. Eller det kan betyr gevinster for å fremme kvalitet og transcendering/innovasjon. Det er synd at man ikke får i både pose og sekk. Som kjent vil gode stordriftsfordeler ødelegge for kvalitet og spesielt sjansen for overskridende forskning.

For et universitet er primærstrategien enkel og åpenbar. Det er å bli best i det å få fram de mest nyttige utviklingsprosjektene, å få de grensesprengende forskningsresultater, å få flest nobelpriser og dermed å få de beste studentene  - og dermed de beste folkene. Alt dreier seg om gode hopningseffekter.

Alle som jobber på et universitet vet hva det betyr å være best. Er det ikke enkelt å se hva som får akademikere til å tikke - og bli bedre  - og lykkeligere? Frihet, trygghet, støtte og for noen hjelp til tverrintitusjonell jobbing og ideutveksling. De fleste er utstyrt med indre drivkrefter som kan utløses og mobiliseres - ikke dempes og avspises. Å bruke tid på strategiutvikling, visjoner og lederutvikling virker ikke produktivt - det kan fort virke avsporende, irriterende og er dessuten kostbart.