Hvorfor ansatt rektor?

I diskusjonen om valgt eller ansatt rektor går ikke skillelinjen først og fremst mellom dem som er tilhengere av valgt og tilhengere av ansatt rektor. Skillelinjen går mellom dem som mener at den som skal ha det totale lederansvaret for høgskolens virksomhet først og fremst må ha en tung faglig forankring og legitimitet og tilhengere av den sterke og suverene Lederen med stor L – hun eller han som suverent kan «skjære igjennom» som det heter og ikke bryr seg om plagsomme krav og innspill fra ansatte.

Selv er jeg sterk tilhenger av den faglig forankrede ledelsen. Den som skal ha det overordnede ansvaret for å lede høgskolen og være den mest sentrale premissleverandøren for hvordan høgskolens ressurser skal disponeres og budsjetter og strategier utformes, må ha undervisningens og forskningens verdigrunnlag under huden. Dét må være styrende for hans eller hennes lederadferd. Samtidig mener jeg at vi under gitte forutsetninger - sikrer denne faglige forankringen av ledelsen bedre ved å ved å ansette rektor enn ved å velge. Derfor er jeg mer enig med valgtilhengeren Erik Døving enn med mange som er tilhengere av enhetlig ledelse, men som i sin argumentasjon synes å vektlegge den sterke lederen mer enn den akademisk forankrede.

Erik Døving og jeg er enige om hva slags rektor vi trenger, men vi er uenige om hvordan vi best kan sikre at vi får det.

Når jeg går inn for tilsatt rektor er det nettopp fordi jeg mener - igjen under gitte forutsetninger - at det best kan sikre at faglige hensyn ligger til grunn for ledelsen av høgskolen. Bakgrunnen for det standpunktet er universitets- og høgskoleloven og den arbeidsdelingen den legger opp til mellom valgt rektor og direktør. Med valgt rektor som styreleder og direktør som saksforbereder for styret, forutsetter loven at det er direktøren som i praksis legger premissene for diskusjoner og vedtak i styret – ikke rektor. De ressursene som bestemmer hvilke faglige handlingsrom vi har og som heter penger, lokaler, personale, campusutvikling, IT, bibliotek osv., er det direktøren som først og fremst kontrollerer og styrer med – ikke rektoratet. Det administrative utredningsapparatet som lager strategiene, planene og budsjettene som legger føringer for årene framover er det direktøren som har ansvaret for – ikke rektor.

Det eneste rektor har noenlunde full kontroll over, er innholdet i velkomsttalen til de nye studentene hvert år i august.

Jeg skulle ideelt sett ønsket meg en annen universitetslov der det rektoratet som velges også har den reelle ledelsen av institusjonen. Slik er det dessverre ikke. Derfor betyr ikke valgt rektor demokratisk valg av ledelse – det betyr en illusjon av demokrati der den reelle ledelsen ligger hos det ansatte direktoratet og ikke det valgte rektoratet.

Nå kan det naturligvis hende at vi velger en rektor har en så sterk personlig autoritet at hun eller han tar den makten loven nå gir direktøren. Reell makt og innflytelse følger som kjent ikke alltid formelle linjer.  Men om vi ønsker en faglig forankret ledelse, kan vi ikke basere oss på slike tilfeldigheter.  (Ikke er det sikkert en rektor med slike uvanlige lederegenskaper ville være så trivelige å ha med å gjøre heller).

Derfor er jeg kommet til at en tilsatt rektor bedre enn en valgt kan sikre at faglighet ligger til grunn for ledelsen av høgskolen. At vi de siste årene har sett en forskyvning av makt over til et direktørsjikt med svakere forankring i universitets- og høgskolefeltet enn vi historisk har vært vant til, gjør dette enda mer nødvendig.

Men det forutsetter:

• At utlysningsteksten forutsetter at den som tilsettes skal ha en tung akademisk CV og faglig kompetanse på professornivå.
• At tilsettingsprosessen er åpen.
• At en finner former der tilsatte og studenter kan høres og ha reell innflytelse på prosessen.

Uten at slike forutsetninger legges til grunn, vil jeg foretrekke at ordningen med valgt rektor fortsetter.