Bruk Khrono

For egen del fikk jeg epost fra en mellomleder med spørsmål om hva jeg hadde mot direktøren siden jeg skrev et lett kritisk innlegg til et offentlig dokument som hun hadde lånt navnet sitt til. Nå har ikke jeg noe imot direktøren, jeg. Tvert om.

Så jeg tok kontakt for å få luftet ut i denne antydningens kunst med henne. Hun tok seg god tid. Vi hadde en fin samtale. (Jeg er mot gode fortellinger og for gode samtaler). Med mellomlederen som irettesatte meg uten å irettesette meg, har det tatt litt mer tid. Det funker greitt nå. Dette er væremåte og kultur. Det er maktkamp.

Jeg hadde også en annen artig samtale med en mellomleder:

— Kollegene er jo redd for deg.

— Redd for meg? Jeg er jo snill som et lam. Hva er de redde for?

— De er redd deg fordi du ikke er redd for ledelsen.

Mmm. Hva slags organisasjon har vi da? Jeg smaker - uten å konkludere - på ordet «nykorporativisme».

De første varslene i slike kamper synes ubetydelige som et litt kjøligere drag i lufta i det sommeren slår over i høst. En fight over uttalerett her. En dekan som ikke greier å erklære sin støtte til offentlig debatt der. Første gang snakker vi om tilfeldigheter. Andre gang ditto. Men ikke tredje.

Spenningen i det akademiske systemet skjerper seg. Etter mitt syn er den av større betydning og vil få større konsekvens enn under studentopprørets dager 1965-80. Den tida var jo preget av fest og moro fra en optimistisk og naiv generasjon. Vi tok elitens retorikk om demokrati og menneskerettigheter på alvor. Vi ble så forundret! Vi ble så forundret av å få politikøller i hodet fordi vi ikke ville at ledernes venner i USA brente bønder med napalm på den andre siden av kloden. I lille snille Norge. Det avfødte et revolusjonstørst parti i dette verdens rikeste land - av alle steder! Nå er det stille på tross av Gaza, Syria og Egypt.

Men stillheten brytes. I akademia slår lyden i  to retninger.

Den ene er mimremotstandens vei. En vil heise opprørsfanen som mot professorveldet i 1968. Rettere sagt: En vil gjenskape den sosiale harmoni i de dannede lag fra kapitalismens glansdager som 1848 åpnet for og som Humboldt ideologiserte. Det lener seg altså mindre mot det første og mer mot det siste. De unge utålmodige fra ‘68 er professorer nå. Men altså ikke så veldige.

Den andre retningen søker - søkende - å justere kartet etter terrenget. Det akademiske er blitt produksjonsfaktor under sterkt markedstrykk. Eliten engster seg - en økende desperasjon! - for at de brede ungdomskull ikke blir intense og kreative nok til å oppebære dens levemåte under internasjonal konkurranse. En klemmer til om karakter, poeng og disiplin fra bunn til topp i utdanningsystemet. Karakterer i barnehagen! Men en kan ikke beordre kreativitet.

En vei er outsourcing. En bekjent i et av Norges største forsikringshus fortalte:

— Halvparten av arbeidsstokken, på et nærmere bestemt område som krevde regelkunnskap og telefonsamtale med norske kunder,er hyret i Litauen. God utdanning - 1/10 av lønna!

— Hva med språket?

— Vi tar dem hit på 3 måneders språkkurs. Det går greitt.

Men viktigere enn kommunikasjonsteknologien i dette er informasjonsteknologien. Vi er fortsatt i den tidlige fase av det å omdanne det intellektuelle fra individuell kompetanse til maskinert masseproduksjon. De produkssjonsmessige endringer som har ligget under restrukturering av presse, forlag, finans, reiseliv, handel osv. slår etterhvert og nødvendigvis også sterkt inn på utdanningsfeltet, og vil gjøre det mer og mer de neste 10 til 20 år. Men utviklingen går ikke på skinner og det finnes frihetsgrader både hva gjelder interne forhold og institusjonenes forhold til verden rundt. Hvilke og hvordan må utforskes, elskes og kjempes fram. Her varsler ledere at faglig side er invitert med. Men uten tid til det ..

Maragret Thatcher (1925-2013) og Ronald Reagan (1911-2004) står som hovedeksponent for New Public Management og fagforeningsknusingen på 80-tallet. Det var engelske akademikere som feiret i full offentlighet da damen døde i år. Men det nytter lite å trekke skillet mellom «oss» akademikerne og de vi samarbeider med i administrasjonen eller mellom tilsatte og studenter. Da er en dømt til å tape med solid nedrykk i ligaen.

Jeg er enig med dem som hevder at det skjer en omfordeling av den lille makt i det akademiske systemet fra faglig til administrativ side. Det skyldes i liten grad personlige holdninger og ambisjoner, og i stor grad at ‘faglig side’ selv må utføre en økende del av det enkle administrative arbeidet i tillegg til forskning og undervisning. Og kan hende er det noe i at «de er redde for ledelsen». Dette arbeidet blir så systemlogisk lagt under den administrative søyle. Selvsagt blir en da også ‘underordnet’.

Det er knyttet til formal-juridiske systemer der enhver ny regjering og departementsråd må risse seg inn i evigheten med nye regler og oppfinnelser på utdanningsområdet. Hver av dem genererer et nytt korps av rapportører og rådgivere på innsiden av den akademiske institusjon. Eksempelvis denne devisen: Et utviklingstiltak er godt og forankret (honnørord som betyr at en leder signerer på et papir) når det eksisterer en prosedyre for det. Det betyr: Et nytt tilak må per definisjon være et gammelt tiltak siden vi allerede må forstå det godt nok til å lage en slik oppskrift.

Vi trenger et langt tettere samarbeid mellom faglig og administrativ side nedenfra-opp. Tiltak for at den sentrale administrasjonen vil “spise opp” den faglige ledelse er mer problematisk, men kan også løses. Det at vi får en relativt sterkere administrativ ledelse og en relativt svakere faglig side kan jo skyldes noe så enkelt som at faglig side *er* for svak.

Vi trenger ikke «mer informasjon» og «flere gode fortellinger». Vi trenger forpliktende samtaler.

Bruk Khrono!

Innlegget er først publisert i Helge Høiviks blogg «Dell’Arte».