null Foto: Skjalg Bøhmer Vold
null Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Blir lærerstudenter trygge nok i Uganda?

Bjørn Smestad peker på at situasjonen i Uganda reiser to ulike debatter for høgskolen: Vurdering av akademisk boikott og studenters sikkerhet.

Publisert   Sist oppdatert

Mandag var det feiring i Uganda. Over 30.000 demonstranter takket president Museveni for antihomoloven. Presidenten talte selv til demonstrantene på slutten av markeringen. En av talerne før Museveni stjal en setning fra Obama og gjort den om til eget bruk: «Yes, we can rid Uganda of homosexuals. Yes, we can!»

Hatretorikken mot homofile når altså nye høyder i Uganda. Tabloidaviser har igjen trykket bilder og navn på homofile. Sist det skjedde ble en av dem (David Kato) funnet drept like etterpå. Denne gang har mange gått i dekning eller søkt asyl i andre land. Det påstås (uten at jeg har klart å verifisere det) at den nye antihomoloven også gir lange fengselsstraffer for å unnlate å angi homofile man vet om. Allerede før loven har trådt i kraft melder lokale medier at det er bestemt at lærere kan miste jobben hvis de oppdager homoseksuelle elever og lar være å melde fra om det. Utlendinger har også vært fengslet for homorelaterte «forbrytelser».

For egen del har jeg to spørsmål som reaksjon på denne utviklingen:

For det første: Vil det fortsatt være trygt å sende våre lærerstudenter til Uganda?

For det andre: Er det noe vi kan gjøre for å markere protest mot utviklingen i Uganda?

Hvordan vil situasjonen bli for våre lærerstudenter i Uganda hvis det blir oppdaget at noen av dem er homofile?

Bjørn Smestad
Representant i fakultetsstyret på Lærerutdanning og internasjonale studier (LUI)

De to spørsmålene gir to litt ulike diskusjoner. Det kan være fristende å konsentrere seg om den andre diskusjonen, slik prorektor for forskning, utviklingsarbeid og internasjonalisering gjør i et litt pussig blogginnlegg nylig: han forsøker å parkere diskusjonen ved å vise til at internasjonalisering gir nye perspektiver på verden, og at vi må opprettholde studentutveksling av den grunn.

LES OGSÅ: Færre fordommer med utvekslingsstudenter

For egen del er jeg også skeptisk til akademisk boikott. Det kan være gode argumenter for å ha samarbeid med institusjoner og fagfolk også i ekle regimer, selv om jeg nok mener at det finnes en grense et eller annet sted. Men hvis man prøver å begrense diskusjonen til å handle om boikott, overser man helt spørsmålet om studentenes sikkerhet. I en diskusjon om boikott er det relevant å snakke om at internasjonalisering gir utvidete perspektiver, men det er ikke noe særlig godt argument i diskusjonen om det er trygt å sende studenter dit.

Derfor må diskusjonen om fortsatt studentutveksling til Uganda være faktabasert, koblet til den faktiske politiske og juridiske utviklingen i landet og situasjonen «på gata». Vi må skaffe oss innsikt nok til å kunne forutse hvordan loven vil bli håndhevet. Hvilke etiske dilemmaer risikerer vi å utsette våre studenter for?

Hvis våre studenter blir kontaktet av homofile ungdommer som forventer at vestlige unge folk har et oppegående syn på homofili, vil studentene våre da risikere at de begår lovbrudd hvis de går i dialog om det istedenfor å ringe politiet? Hvordan vil situasjonen i lokalsamfunnet bli for våre lærerstudenter i Uganda hvis det blir oppdaget at noen av dem er homofile? Vil det å snakke åpent om eget syn på homofili bli rammet av lovparagrafene mot homopropaganda? Og kan vi eventuelt sende (homofile eller heterofile) lærerstudenter på utveksling med beskjed om at de må late som at de synes homofili er en styggedom?

Situasjonen er uoversiktlig, og jeg er ikke sikker på hva som vil være fornuftig å gjøre neste gang lærerstudenter står på farten til Uganda. Er usikkerheten for stor, kan det – som LUIs dekan nylig åpnet for i Khrono – være fornuftig å stoppe studentutvekslingen. Studentutveksling er givende, men studentenes sikkerhet må som vanlig komme først.