Røe Isaksen skaper lærermonstre

I Mary Shelley’s debutroman (1818), kan vi lese om vitenskapsmannen dr. Victor Frankenstein som ønsket å skape et nytt og bedre menneske, men som i stedet skaper et monster som fører til stor ulykke. Kan det hende at kunnskapsministerens opplevelse av sine lærere på grunnskolen var så forferdelige og traumatiske at han nå har blitt til den moderne dr. Frankenstein som ønsker å skape nye og bedre lærere?

Torbjørn Røe Isaksen har ennå ikke skrevet siste kapittel, men så langt er det i alle fall en slående parallell med historien fra Shelley’s roman. I stedet for å skape monstre, så skaper statsråden «mastre» av alle lærerne. Hvorvidt dette vil komme til å føre til stor ulykke, kan bare fremtiden vise.

Jeg opprettholder fremdeles min store skepsis til den 5-årige obligatoriske masterutdanningen. Etter min mening vil utdanningen skape noen lærermonstre som er så fag- og forskningsfokusert at selve skolens kjernevirksomhet trues. Visst er forskning og utviklingsarbeid viktig, men ikke viktigst! Barns dannelse og utdanning er viktigst. Hva er det vi lærer våre barn ved å forklare alt fra forskning? Hvordan oppdrar vi våre barn til å få lov til å være gode nok, når dette ikke er godt nok for politikerne våre?

Jeg er dessverre redd for at skolene i fremtiden vil komme til å mangle enda flere lærere. Hvorfor? Jo, ikke til tross for lærerløftet med obligatorisk master, men på grunn av. Høyere inntakskrav og lengre studieløp sorterer ut de få skoleflinke som sannsynligvis vurderer annen utdanning opp mot lærerutdanningen både i forhold til lønn, arbeidstid, psykososialt press, støy, fysiske arbeidsforhold og status osv.

Jeg klarer ikke å se særlig økning i praksisrelatert opplæring ute i skolene, men økt fokusering på teoretisk forskningsbasert kompetanse. Akkurat som en godt, men fint innpakket elendig julegave utsettes praksissjokket til de nyutdannede masterne til gaven åpnes ved første arbeidsdag på en skole. Dette tror jeg vil føre til at mange lærerstudenter, som i utgangspunktet begynner studiet med et brennende ønske om å se barn og unge lykkes og utvikle seg, heller ender opp med å bli så teoretisert at de som utøvende lærere bruker flere timer på å se ned i sine forskningspapirer – enn de vil komme til å bruke til å se opp på ansiktene til elevene.

Flere utdannede lærermastere vil etter hvert finne forskningsveien så interessant at de ender opp med bare å drive med dette. Flere utdannede lærermastere vil også komme til å bruke skolepraksisen som en transitt til andre og mer passende og interessante yrker. Om 20 år vil man kanskje ikke ha klassebilder av elevene, men alle kan lese om klassen sin i en masteroppgave som står i bokhyllen på personalrommet.

Den som nå tenker; «nei, sånn kan det vel ikke bli!» Slutt å tenk! Det kan nemlig fort bli slik. Vi er på tur. Kunnskapsministeren skriver enda så blekket spruter.

Det er uvisst om denne vitenskapsmannen dr. Victor Frankenstein virkelig var en doktor. Det jeg i alle fall vet er at vår kunnskapsminister slettes ikke er noen ekte doktor. Han har da riktignok en mastergrad – noe som helt sikker kan brukes til noe. Det var da min kreativitet fikk meg til å tenke på at jeg kunne hjelpe vår kunnskapsminister med noen ideer til en kommende biografi. 

Dessuten skal du bare kalle deg doktor i boken også. Kanskje denne også blir til en skrekkfilm engang?

En forkortet utgave av dette innlegget er først publisert i Dagbladet 31. mai 2016.