Lat eller dedikert?

Dårlige resultater i undersøkelser av lærerstudenters faglige innsats blir ofte brukt til å beskrive alle lærerstudenter samt lærere generelt. Undersøkelsen for NOKUTs studiebarometer 2014 viste at lærerstudentene bare bruker 25 timer pr uke på arbeid med studiene. Vi synes selvsagt ikke at dette timetallet er akseptabelt, men vi mener at oppfatningen av lærerstudentene som late og faglig middelmådige bør nyanseres.

Bare 30 prosent deltok i NOKUTs undersøkelse. Er den da representativ? Vi mener at de dårlige resultatene muligens kan forklares med lav deltakelse, i tillegg til snever metodisk tilnærming.

En undersøkelse utført av Smestad og Martinussen (2011) ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier viser nemlig at lærerstudentene i gjennomsnitt studerte fra 30-46 timer i uka de fem ukene undersøkelsen pågikk. Etter rapportering i loggskjemaer kom det fram i påfølgende intervjuer at studentene underrapporterte sin studieinnsats.

Lærerutdanningene er svært sammensatte både når det gjelder fag, arbeidsmetodikk og ikke minst praksisopplæring. Det er grunn til å anta at lærerstudenter ikke inkluderer alle deler av studiet når de rapporterer arbeidsinnsats. Spørsmål om rapportering av studieinnsats basert på gjennomsnitt i spørreundersøkelser, ser ikke ut til å fange opp en lærerstudents studiehverdag.

Vet folk flest og mediene hva en lærers arbeidsuke inneholder av aktiviteter og arbeidsoppgaver? Vet man hva lærerstudenten faktisk driver med i studiet?

Ifølge læreplan for grunnskolen skal lærere ruste barn og unge til å møte livets oppgaver, ikke bare faglige oppgaver. Dette betyr at både lærerhverdagen og lærerstudentens arbeid består av mangfoldige aktiviteter. Som undersøkelsen til Smestad og Martinussen viser er det ikke sikkert NOKUT-undersøkelsene fanger opp at lærerstudenten den ene dagen besøker sikhenes Gurduwara på Alnabru, reiser på tre dagers skitur i marka for å lære å håndtere en hel klasse på tur, har tolv timer undervisning i uka i tillegg til veiledning og kollokviegrupper, drar på studietur til København for å diskutere pedagogikk med danske lærerstudenter, gjennomfører veiledet praksis gjennom studiet tilsvarende seks timer arbeid pr uke.

Videre gjennomfører lærerstudenten arbeidskrav i matematikk, er til stede på kulturelle arrangementer og på seminarer på studiestedet om skole-hjem-samarbeid og om barn og atferdsproblematikk for deretter kanskje å skrive en kronikk. Alt dette er relevant for de ulike fagene på lærerutdanningen og det læreryrket studentene utdannes til. Dessuten har lærerstudenter ofte studierelevante deltidsjobber i grunnskolen.

Kan det være på tide at myndighetene foretar en kvalitativ tilnærming til lærerstudentenes studieinnsats for å bli bedre kjent med dem? Vi tror at en slik tilnærming kan gjøre det lettere å se hva som ligger i tallene som rapporteres. Kanskje først da blir det mulig å sammenlikne studier?

I media omtales lærere og lærerstudenter kollektivt og ofte i negative termer. Generalisering av negative trekk ved denne yrkesgruppa er så utbredt at det i beste fall er usaklig og noen ganger grenser til mobbing. De fleste er kjent med ordtaket: Lærer om sommeren, bjørn om vinteren - som spøkefull karakteristikk av unnasluntrere i arbeidslivet. Men ordtaket signaliserer utbredte oppfatninger.

Sjelden blir det påstått at alle jusstudenter er kjeltringer når en jusstudent er tatt i juks. Heller ikke oppleves en dårlig fastlege som noe annet enn et enkelttilfelle, og hun påvirker dermed ikke tilliten til alle fastleger eller legestudenter. Hvorfor er da bildet av lærerstudenten så ensidig? Det er dette unyanserte bildet vi reagerer på.

Det er på tide at media tar ansvar og dekker skole og lærerutdanning på en mer nyansert og mindre sensasjonspreget måte. Det er langt mellom positive skolehistorier i media. Dette synes vi er pussig for vi opplever dem hver dag, både i grunnskolen og i lærerutdanningen.

Selv når lærerstudenter får gode karakterer forklares det med at det må være noe galt med lærerutdanningen. Det virker ikke som lærerstudenter kan ha et godt forhold til skolske vurderingstradisjoner, det nevnes heller ikke at det muligens er de som bruker mest tid på studiet som stikker av med toppkarakterene. Våre egne tall viser en sammenheng mellom høy deltakelse i undervisning og måloppnåelse ved eksamen.

I frafallssaker stilles det aldri spørsmål om kanskje lærerutdanningen er krevende, det synes mer naturlig å påstå at studentene er dårlige og leverer liten innsats. Lærerutdanningsinstitusjonene får heller aldri skryt for at de luker ut de studentene som ikke er gode nok. Vi mener at frafall også må sees på som et tegn på at kvalitetssikring i lærerutdanningene fungerer.

Vi mener ikke å bagatellisere NOKUTs undersøkelse som vitner om laber arbeidsinnsats hos lærerstudentene,  men vi ønsker å peke på at det skjer mye positivt i lærerutdanningene. Lærerutdanningene har også mange dyktige og motiverte studenter som får en solid utdanning som ruster dem til arbeid i skolen. Og det trengs når forskning viser at en lærer i gjennomsnitt tar 700 avgjørelser om dagen som påvirker elevers læring og utvikling.

Hvis endring i positiv retning skal skje, er vi avhengig av at media, politikere og samfunnet for øvrig anerkjenner den viktige og krevende utdannelsen lærerutdanningen faktisk er. Det minste vi forlanger er en nyansert debatt og noen konstruktive innspill, samt en og annen solskinnshistorie slik at vi ikke går inn i en kollektiv depresjon.