Lærerinne-dagbøker: «Mye levd liv, mye sykdom og død»

— Vi var født mellom 1910 og 1920, og kom fra hele landet. Vi representerer mange forskjellige skjebner, og historiene våre finner du i disse bøkene, sa Jeia Børte (96) til Khrono i 2013.

Vi besøkte henne hjemme i Bø i Telemark, og med oss hadde vi dagbøkene kullet fra 1941-1942 ved Statens Lærerinneskole på Stabekk hadde skrevet på gjennom 60 år. Jeia Børte hadde ikke selv lest eller bladd i dagbøkene på mange tiår.

Dagbøkene ble oppbevart i en kasse de kalte «Kjøttgryta».

— Det er mye levd liv i denne kassa. Og mye sykdom og død også, sa Jeia til Khrono den gangen – under et rørende gjensyn med bøkene.

• Les også: Rørende gjensyn med 60 års levde kvinneliv

Også Else Wold Dønnum på Hamar, var en av klassens dagbokskrivere.

— Det var både et gårdsbruk og et barnehjem knyttet til skolen. Her fikk vi god praktisk undervisning, i alt fra barnepass til slakting og dyrking, fortalte Dønnum da Khrono også besøkte henne i 2013.

NRK-dokumentar

Både Dønnum og Børte forteller om et flott samhold under skoledagene. Alle bodde sammen på skolens internat.

— Men det er nok «Kjøttgrytas» fortjeneste at vi har beholdt det gode samholdet og vennskapet i alle disse årene etterpå, sa Dønnum.

Det var den markante pedagogen ved skolen, skolehistorikeren Torstein Høverstad (1880-1959), som inspirerte dem til å starte opp prosjektet.

Jeia Børte døde i 2015. Men nå har hennes og klassevenninnenes dagbøker blitt til en dokumentarserie i tre episoder på NRK. Andre del sendes i kveld.

Med «Kjøttgryta» følger det et brev som forteller litt om prosjektet. Jeia Børte har forfattet brevet som avsluttes slik:

«Til dig som eventuelt vil ta dig tid til å lese litt i disse bøkene: De representerer minner fra en svunnen tid, fra 32 kvinner som hadde sin ungdomstid i de «harde 30-åra», fikk sin utdannelse og spredtes for alle vinde, men holdt kontakten. Nå er de fleste av oss borte – og snart er hele kullet «ute av tiden» – bare minnene igjen – og altså «Kjøttgryta».

Ville bevare dagbøkene

Få måneder etter at Khrono var på lufta som lokalavis for daværende Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), fikk vi en lapp med et håndskrevet tips.

«Jeg har en kasse med noen gamle dagbøker her som har stått på Kjeller i åresvis. kanskje Khrono kan lage en liten sak om dem, så kanskje vi klarer å få dem bevart for ettertiden?»

Noe sånt skrev bibliotekar Anne-Berit Gregersen til oss. Lite skjønte vi av verdien før vi begynte å bla i de gamle bøkene.

Ble sendt på rundgang

«Kjøttgryta» kalte de altså dagboken som ble sendt rundt til alle i klassen i alfabetisk rekkefølge.

De 32 kvinnene fra 1941-42-kullet holdt det gående med dagboka helt fram til 2003. Resultatet er sju tettskrevne bøker med bilder og historier om både hverdagsliv, fest og sykdom, og mye fag.

Les også:

• Glimt fra Jeia Børtes historier
• Glimt fra Else Wold Dønnums historier

Regelen var enkel: Dagboken ble sendt rundt med posten, i alfabetisk rekkefølge. Du fikk lov til å beholde boken i en uke, for å lese hva som hadde skjedd med de 31 andre siden sist du hadde boken, før du skrev ditt eget kapittel og sendte boken videre til neste på listen. Når en bok var full ble en ny påbegynt. De utskrevne bøkene ble bevart i en kasse, den såkalte «Kjøttgryta». Det ble til sammen sju tettskrevne tykke bøker av dette helt unike kvinneprosjektet.

Dokumentar i tre deler på NRK

23. september ble første del av en dokumentarseie i tre deler om disse dagbøkene vist på NRK.

Serien er produsert av Tindefilm ved Hilde Nerland, med Svein Rune Nyland på manus og regi.

Episode to blir sendt onsdag 30. september og siste del onsdagen etter.

Serieskaperne begynte å interessere seg for dagbøkene etter at Khrono hadde omtalt dem, og ikke minst hadde vært med på å sørge for at bøkene ble vel plassert i Riksarkivet og dermed tilgjengelig for serieskapere, forskere og andre.

— Måtte bevares

Seksjonssjef Anne-Berit Gregersen på Læringssenteret i Pilestredet ved daværende HiOA, nå OsloMet, tok initiativ til og sørget for, at «Kjøttgryta» både ble bevart for all ettertid, men også tilgjengelig for offentligheten.

— Ettersom det var sammenslåinger av skoler og flyttinger, har jo «Kjøttgryta» fulgt med på flyttelassene. Den sto en stund på Kjeller, men etterhvert er det færre og færre av de ansatte som kjenner forhistorien. Utdanningen som en gang het Lærerinneskolen i husstell er i dag erstattet av yrkesfaglærerutdanning og samfunnsernæring. Fagene og skolene har gått en lang vei, og jeg skjønte at vi måtte ta grep for at «Kjøttgryta» skulle bli bevart, sa Gregersen, den gang.

Og Khrono tok med dagbøkene på en siste reis.

Les også: Kjøttgryta er levert til Statsarkivet

— Ikke ofte man finner slike skatter

Anne-Berit Gregersen er seksjonssjef på OsloMet i dag.

— Hva syns du om at det er blitt en dokumentarserie av bøkene du sørget for ble bevart?

— Jeg synes det er veldig hyggelig og veldig fint. Det var jo nettopp betydningen av å få dem arkivert i Riksarkivet, at forskere og andre skulle ha tilgang til dem. Det er jo helt unike kvinnehistorier i lange baner i disse dagbøkene, sier Gregersen til Khrono i dag.

— Er det ofte man får tak i slike skatter som bibliotekar?

— Vårt bibliotek på OsloMet er jo ganske ungt, det er nok flere skatter på de eldre universitetsbibliotekene, men som oftest i form av vanlige bøker da. Disse dagbøkene var veldig spesielle, understreker Gregersen.

• Les også: Kulturskatt funnet i høgskolens safe

— Altfor mye blir kastet

Gregersen forteller ellers at hun ser at mye historie nå for tiden går tapt.

— Gjenstander og elementer som enkelt kan registreres blir lettere bevart. Men det er mye materiale som burde blitt bevart for ettertiden som blir kastet, sier hun.

Gregersen trekker fram at det kan handle om hvordan fagene har utviklet seg, og eksempelvis masterprogram har blitt til og lignende.

— Vi registrerer og legger materialet i kasser, men så kommer generasjonene etter oss og skjønner ikke hva det kan brukes til og kaster det.

Det handler både om undervisnings- og yrkeshistorie som går tapt.

— Det er synd, sier Gregersen.