null Foto: Benjamin A. Ward / HiOA
null Foto: Benjamin A. Ward / HiOA

Levende undervisning

Lærerutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus er både størst og dårligst, hevder høgskolelektor Runo Hellvin ved seniorkompetansesenteret på høgskolen.

Publisert Oppdatert

Hvorfor bruker Statoil rollespill i sikkerhetsopplæringen av oljearbeidere? Selvfølgelig av samme enkle grunn som da vi som barn lekte våre rolleleker. Den fiktive situasjonen vi føres inn i, eller vi skaper, setter oss i stand til å oppleve, til å prøve ut det vi ønsker å gjøre. Fiksjonen og dens innhold bærer meningen.

Det er derfor vi alle benytter oss av symboler og fiksjon. Vi skaffer oss fiksjonsopplevelser, være seg gjennom litteratur, filmer, spill m.m. Og det er denne eksistensielle tilbøyelighet som gjør at simuleringer og levendegjøringer gjennom late-som-om-aktivitet er kjente læringsformer i næringslivet og andre steder i samfunnet. Særlig der det drives opplæring og utdanning, der man vil utforske, undersøke, forstå og lære.

Vi er nå inne i et år som er svært viktig for den videre utviklingen både i grunnskolen og i grunnskolelærerutdanningen. Det knytter seg spenning bl. a. til de estetiske fagene, eller kunstfagene som er den betegnelsen som oftere benyttes. Begrepet kunstfag er ikke mer pretensiøst enn at det er fag som henter sitt innhold fra sine respektive kunstformer. Det er arbeidet med utgangspunkt i det enkelte kunstfags teknikker, uttrykksformer og materialer – knyttet til skolens innhold – som er grunnleggende for læringsresultatet.

Det er kjent fra undersøkelser at kunstfagene og særlig drama, stebarnet blant kunstfagene, har blitt tydelig redusert både i grunnskolen og i lærerutdanningen gjennom de siste 10-15 årene.

Ordet drama kan ha mange betydninger. Som fagområde i skolen er det naturlig å tenke på dramapedagogikk og teater-i-undervisningen. Vi snakker om et helt knippe særegne og ulike uttrykks- og læringsformer der både kropp og tanke er med. Det finnes knapt et annet fagfelt som har slike muligheter til å kombinere den estetiske dimensjonen med læring innen alle skolefag. Drama gir utfordringer både for identifikasjon og refleksjon, følelser og intellekt.

Vi skulle kanskje kunne forvente at kunnskaps-
minister Isaksen hadde muligheter til både å forstå drama-
pedagogikkens spesielle potensiale og dessuten bli den første fagministeren som gjorde noe banebrytende med dette.

Runo Hellvin

Hvorfor er ikke da dramapedagogiske læringsformer en selvfølge i skolen? En skulle tro at nettopp skoleinstitusjonen — som har læring og dannelse som sitt hovedanliggende — skulle være i front når det gjelder den slags levende undervisning. Det ble tidligere etterlyst forskning for å begrunne fagområdet drama. Nå finnes både norsk og internasjonal forskning. Men blir den lest?

Stortinget, som på et overordnet plan bestemmer grunnskolens fag, har aldri tatt til følge forslag om å gi drama en forpliktendeplassering, til tross for anbefalinger fra ulike faginstanser.

Dessverre ser dette ut til å fortsette om regjeringen får det som den vil. I den nylig avleverte Stortingsmeldingen om grunnskolen er ikke drama nevnt med et ord – verken som fag eller læringsform. Samtidig heter det i meldingens programerklæring: «Et samfunn i endring krever også en skole som fornyer seg. Regjeringen foreslår derfor å fornye fagene i skolen for å gi elevene mer dybdelæring og bedre forståelse.» (Meld.St.28 (2015-2016)) Dybdelæring – uten å ta i bruk dramapedagogiske uttrykks- og læringsformer? Hvor er mangelen på forståelse størst?

Det er få skolelærere som kan undervise i eller gjennom drama. Dermed blir lærerutdanningen helt avgjørende. Lekforskere og andre fagfolk vet hvor sentral rolleleken er i barns læring og utvikling. Derfor har drama vært et likestilt fag med forming og musikk i barnehagelærerutdanningen i mange år. Slik er det ikke i grunnskolelærerutdanningen.

Når det gjelder drama som fagområde har både Kunnskapsdepartementet og institusjonene som utdanner grunnskolelærere et ansvar. For et drøyt år siden delte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ut Kunnskapsdepartementets årlige «Pris for fremragende arbeid med utdanningskvalitet i norsk høyere utdanning». Prisen var på en million kroner og gikk til fagseksjonen i drama ved høgskolen i Vestfold for prosjektet «As if – Profesjonsverksted i lærerutdanningen».

Ut fra dette skulle vi kanskje kunne forvente at kunnskapsminister Isaksen hadde muligheter til både å forstå dramapedagogikkens spesielle potensiale og dessuten bli den første fagministeren som gjorde noe banebrytende med dette. I departementets pågående arbeid med 5-årig lærerutdanning har ministeren en åpenbar anledning.

Det er imidlertid store variasjoner i hva grunnskolelærerstudentene får av dramapedagogisk utdanning. Eksempelvis kan vi se på tilbudet på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) – som har landets største grunnskolelærerutdanning. Når barna begynner på skolen, er de 5-6 år gamle og på høyden av sin rollelekutvikling. En lærer med dramakompetanse vil da kunne knytte elevenes rollelekferdigheter til skolens mål og arbeidsoppgaver.

De lærerstudentene som utdanner seg for 1.-7. klasse i skolen skal bli «eksperter på begynneropplæring» slik GFU – Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning ved HiOA uttrykker det. Til dette får studentene, totalt i løpet av fire år, 6 undervisningstimer i drama, uten mulighet til fordypning.

Det samme timetallet får de studentene som utdanner seg for 5.-10. klasse. De skal ut i en ungdomsskole som er underernært på engasjerende og elevaktive læringsformer. Det er praktisk talt ingen lærerstudenter som kjenner til pedagogisk drama før de starter studiet.

For 10 år siden hadde grunnskolelærerutdanningen ved HiOA et obligatorisk, og for studenter og praksislærere, et populært 30-timerskurs «Drama som metode». Dessuten fantes en 30 studiepoengs valgbar videreutdanning i drama. Etter 5 år var disse to studietilbudene borte, og studietilbudet i drama var dermed redusert med 85 %. Resultatet er nå at grunnskolelærerutdanningen ved HiOA er blitt en av de aller dårligste når det gjelder dramapedagogikk.

Samfunnsproblemet mobbing er alvorlig. Flere kunnskapsministere har gjennom årene erklært kampen mot mobbing som satsingsområde i skolen. Det finnes kunnskap om hvilke faktorer som er til stede der mobbing foregår. Blant annet er det kjent at et gjennomgående trekk ved mobberne er mangelen på innlevelse og empati. Empati kan læres og utvikles. Framfor noe annet fag forholder kunstfaget drama seg rent praktisk til det empatiske. Det å sette seg inn i andres situasjon ved å skifte perspektiv, se saken fra en annen vinkel gjennom aktiv handling, tilhører det essensielle i dramaaktiviteten.

På grunnskolelærerutdanningen ved HiOA finnes det spesialkompetanse i hvordan en skolelærer kan ta i bruk dramaundervisning i arbeidet mot mobbing. For halvannet år siden, før både HM Kongen og statsministeren det året tok opp mobbing som tema i sine nyttårstaler, fikk instituttledelsen ved GFU et forslag om å utvide dramakurset med ytterligere 6 timer avsatt til mobbing som tema. Dette har instituttet ennå ikke ønsket å realisere. Enn så lenge strever grunnskolelærerutdanningen ved HiOA for å bli et såkalt «Nasjonalt senter for fremragende undervisning».

Norsk skole bør styres av en forståelse som gir muligheter til å ta opp etiske dilemmaer, verdivalg og handlingsalternativer – basert på kunnskaper om vår tids viktige temaer. Drama og de andre kunstfagene bør her kunne gi sine særegne bidrag. Spørsmålet er om skolen og lærerutdanningen er på rett vei.

(Innlegget er først publisert i Dagsavisens Nye meninger)

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!