— Gode rollemodeller er gull

Kristin Skare Orgeret (bilde under) fikk personlig opprykk til professor i journalistikk og mediefag på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) i 2013. På høgskolen var kvinnene i flertall blant de nye professorene i 2013, og HiOA ligger også godt over snittet på kvinneandelen totalt blant akademiske toppstillinger.

Les også: Færre kvinner blant de nyutnevnte professorene

— Jeg kan ikke si jeg er direkte overrasket over nedgangen. Vi ser tendenser til dette på flere områder i samfunnet; at når man tar fortsatt utvikling for gitt eller mister fokuset en liten stund, stopper likestillingsutviklingen lett opp eller går tilbake, mener Orgeret og legger til:

— Kvinnedeltagelsen i norske medier er en relevant parallell her. Vi vet også at Norge ikke kommer spesielt godt ut i internasjonale sammenligninger av andelen kvinner i akademiske toppstillinger, sier hun.

Orgeret trekker fram at man på samfunnsnivå må fortsette arbeidet med å styrke rekrutteringen av kvinner til lederstillinger, og ha fortsatt fokus på målsetningen om økt kvinneandel blant professorer er viktig. 

— Jeg tror tiltak som mentorordninger, støtte til forskningsperioder med tydelig fokus på publisering, lederutvikling og monitorering kan være gode grep. Gode rollemodeller er gull, sier hun.

Lengre vei for kvinner

Orgeret trekker fram at kjønnsbalanse innebærer at menn og kvinner er like godt representert også i toppstillinger ved høgskoler og universitet. 

— For at norsk forskning og utdanning skal bli best mulig, må høyere utdanningsinstitusjoner lykkes med å rekruttere talenter av begge kjønn, og vi må lykkes med å få begge kjønn til å bli og til å gjøre karriere. Usikkerheten knyttet til midlertidige stillinger i akademia gjør at ikke minst mange kvinnelige forskertalenter faller fra. Mangfold er viktig for å oppnå bredde i kompetanse og faglige perspektiver, som igjen kan bidra til kreativitet og økt kvalitet, poengterer Orgeret.

— Hvordan opplever du som kvinne å være professor på HiOA?

— Jeg har drømmejobben. Jeg er kjempe-priviligert som får kombinere undervisning, veiledning, forskning og ledelse hjemme og internasjonalt i et godt miljø med interessante kolleger og studenter. Jeg merker at jeg som relativt ung, kvinnelig professor er ettertraktet i komiteer, kommisjoner og sakkyndige utvalg. Det er hyggelig, og samtidig innebærer det en utfordring å finne en balanse mellom et ønske om å stille opp og bidra til fagfeltet mitt og det å lære seg å takke nei, sier hun, og legger til:

— Det er fint HIOA ligger godt over gjennomsnittet, men det skulle da også bare mangle når vi tar med i betraktning hvor mange tradisjonelle «kvinnefag» som er tilknyttet høgskolen.

— Tror du veien til professortittelen er lengre for kvinner enn menn?

— Ja. For å oppnå en toppstilling i akademia må du ta fritiden til hjelp. Kvinner, og spesielt kvinner med barn har mindre fritid enn menn med barn. Norske kvinner bruker for eksempel mer enn dobbelt så mye tid som menn på husarbeid. Norske mødre tar 89 prosent av foreldrepermisjonen. Færre kvinner reiser på gjesteforskeropphold til utlandet med medfølgende mann enn motsatt. Gro Harlem Brundtland sa at det viktigste kvinner som ønsket seg krevende jobber kan gjøre, er å velge riktig partner. Det gjelder nok fremdeles, sier Orgeret.

Overrasket over nedgangen

Vera Berg (bildet under), som var leder i det første likestillingsutvalget på det som da var Høgskolen i Oslo, er i første omgang overrasket over at andelen kvinner blant nytilsatte i akademiske toppstillinger går ned. Berg var også  inntil 1. august hovedtillitsvalgt i Forskeforbundet på HiOA.

— Det er leit med færre kvinnelige nyansatte i sektoren og beklagelig om det går den gale veien, sier hun. Berg mener det er viktig med kvinnelige professorer fordi det på dette området som så mange andre er viktig å få med begge kjønnsperspektiver.

— Men hvis man trekker inn AFIs tidsbruksundersøkelse som viser at menn bruker mye mer tid på forskning er ikke en slik utvikling fullt så overraskende. Jeg vil også tilføye at tallene gjelder kun for ett kort tidsperspektiv, men jeg synes likevel at dette var en vekker. Kanskje har vi ikke vært påpasselige nok når vi har sett at  det har gått den rette veien med en økning år for år av kvinnelige professorer, selv om vi har understreket at det går for langsomt.

Berg forteller at hun personlig alltid har gått inn for at høgskolen skal praktisere såkalt «moderat kjønnskvotering», dvs at dersom to kandidater står likt ved tilsetting i en stilling, skal det underrepresenterte kjønn  foretrekkes. 

— Man kan ha mange antakelser om hva dette kan skyldes, men denne nedgangen viser at det er viktig å holde trykket oppe slik at antallet kvinnelige professorer øker.

Kvinnedominert fagområde

Ira Malmberg-Heimonen ble utnevnt til professor på institutt for sosialfag på HiOA i 2013. Hun forteller at hun opplever sitt fagområde som kvinnedominert.  

(Foto: Hioa)

— Det er minst like mange kvinnelige som mannlige professorer, så situasjonen er noe annerledes enn på andre institutter, forteller Malmberg-Heimonen.

— Det er selvsagt viktig med likestilling. Det er generelt mange kvinnelige stipendiater og kvinner som studerer innen høyere utdanning, men færre på de høyere akademiske nivåene, og det er feil, mener Malmberg-Heimonen. Hun tror en grunn til at færre kvinner blir ansatt som professorer kan være familiesituasjonen.

— Det er noe som skjer på veien. Mange får barn mens de er stipendiater, og jeg tror kanskje det er derfor de ikke får den samme farten på karrieren som menn. For å kvalifisere til professor, må man ha tid til å publisere, undervise og lede forskningsprosjekter i mange år, noe som kanskje ikke går sammen med en familiesituasjon og spesielt når barna er små, foreslår Malmberg-Heimonen, som også presiserer at om du kommer innenfor og er flink nok, får man det selvfølgelig til også om man er kvinne. 

Førstestillinger er viktig

Selv om det kan ta lang tid. Malmberg-Heimonen disputerte selv i 2005 og har siden da jobbet mot professortittelen. Opprykket fikk hun i fjor.

Malmberg-Heimonen mener også det handler om hvem som får de faste stillingene som førsteamanuensis.

— Disse stillingene er en forutsetning for senere opprykk til professor. Hvis kvinnene tar større ansvar når barna er små og ikke kvalifiserer til faste stillinger som førsteamanuensis, blir det selvfølgelig få kvinner som får opprykk senere, mener professoren.

— Det er også viktig at de som ansettes som førsteamanuenser, både kvinner og menn, får den støtten de trenger for å kunne kvalifisere seg til professorer senere, sier Malmberg-Heimonen.

Malmberg-Heimonen mener ikke kvotering er veien å gå.

— Nei, jeg er i mot spesialbehandling av kvinner. Det er alltid den beste som bør få jobben, mener hun. 

Professoren trives selv godt på HiOA, men mener institusjonen generelt burde gi professorene mer ansvar på sine ekspertiseområder, både når det gjelder undervisning og forskning.

— Det er viktig at institusjonen utnytter den faglige kunnskapen som professorene besitter, sier hun.