Seks tiltak for bedre utdanningskvalitet

Kunnskapsministeren har satt i gang den store jakten på definisjonen av kvalitet. Hva om vi avblåser jakten på en definisjon alle kan bli enige om, og i stedet lar oss inspirere av slagordet: «Det enkle er ofte det beste»? Det er store utfordringer i høyere utdanning, og vi vet mye om hva de er. Nå må vi gå fra ord til handling.

Dette innlegget handler om hvordan høyere utdanning kan bli bedre. Resultatene fra Studiebarometeret, Produktivitetskommisjonen og Riksrevisjonens rapport om gjennomføringen i høyere utdanning tegner et dystert bilde av kvaliteten på utdanningen.

Riksrevisjonen slår klokkeklart fast at ”Ti år med reformtiltak som skulle redusere frafall og gi raskere gjennomføring i høyere utdanning, har ikke gitt ønsket resultat: Situasjonen er omtrent som før reformen, og Norge er blant OECD-landene med svakest gjennomføring av studier.” Riksrevisor Per-Kristian Foss er helt tydelig på at «Kunnskapsdepartementet bør følge opp at lærestedene iverksetter egnede tiltak og oppnår forbedringer.” 

Bedre utdanningskvalitet har studentene etterlyst lenge. Det er lovlig sent, men regjeringen skal legge frem en stortingsmelding om utdanningskvalitet i løpet av 2017. Jeg har seks klare forventninger som meldingen bør svare på:

1.  Studentene må møte de beste forskerne tidlig. Altfor ofte hører vi om studenter som opplever liten kontakt med de vitenskapelig ansatte og manglende innpass i fagmiljøene. Mange studenter møter heller ikke de beste forskerne og de gode fagmiljøene før mot slutten av utdanningene. 

Studentene bør møte det beste institusjonen har å by på allerede fra dag én. Og studentene må tas med som ressurser i fagmiljøene. Det kan skape faglig engasjement, og tidlig tenne den vitenskapelige gløden. Samt bidra til rekruttering av de flinke hodene til akademisk arbeid.

 2. Det må bli attraktivt å drive god undervisning. I forskningen har vi blant annet fagfellevurderinger for å sikre høy vitenskapelig kvalitet, gode meritteringsordninger og et system som belønner både institusjonen og den enkelte for å være god.

Innen utdanning er ambisjonene ofte uklare, også fra politisk hold, og bildet var talende da regjeringen i fjor la frem en langtidsplan for høyere utdanning og forskning som bare hadde halvannen side om utdanning.

Det må bli attraktivt å drive god undervisning. Da må vi belønne de som utvikler gode og forskningsbaserte læringsopplegg, er dyktige formidlere og deler god praksis med andre fagmiljøer.

3. Vi må ta i bruk digitale verktøy. Her ligger muligheter de færreste har sett potensialet i, og kunstig intelligens og bruk av algoritmer kan skreddersy undervisningsopplegg tilpasset den enkelte. Samtidig har det bare noe for seg om det bidrar til bedre læring og mer effektiv kommunikasjon og samarbeid mellom ansatte og studenter.

Digitalisering og bruk av teknologi må bli en integrert del i all forskning og utdanning. Digital evaluering og vurdering bør være hovedregelen. Det vil frigjøre tid og teknologien gir bedre muligheter å gi en bedre og tettere oppfølging og veiledning i studiet, noe som er et sterkt ønske fra studentene selv. 

4. Vi trenger tettere samarbeid med arbeidslivet. Studentenes arbeid bør i større grad ta utgangspunkt i reelle problemstillinger vi som samfunn har behov for forskning eller utviklingsarbeid på. Mange flere studenter bør skrive sin oppgave i samarbeid med en bedrift, et firma eller i en organisasjon.

Flere bør også få tilbud om praksisplass, internships eller på andre måter få erfaringer i arbeidslivet i løpet av studietiden. Til sist bør UH-institusjonene bør bli flinkere til å knytte til seg fagfolk utenfra. Dett vil bidra til samfunnsutviklingen og gi utdanninger som oppleves som relevante.

 5. Vi må slutte med å legge opp til frafall. «Flere av institusjonene peker på at opptak av for mange studenter i forhold til antall faglig ansatte og infrastrukturen ved institusjonen kan ha betydning for kvaliteten på studiene», skriver Riksrevisjonen. 

Om institusjoner tar opp for mange studenter enn de har fagfolk og infrastruktur til, siden de vet at mange likevel vil falle fra, kan dette i seg selv bidra til frafallet. Det blir en ond sirkel som går utover både studiekvalitet og gjennomføring. Her har flere institusjoner en ryddejobb å gjøre. De bør bruke mer ressurser på målrettet arbeid med å øke gjennomføringen – i stedet for å ta inn for mange hvor en del vil slutte uansett.

6. Bedre veiledning og opptak til studier. Mange studenter har for liten kunnskap om studiet de starter på, skriver også Riksrevisjonen. Dårlige forkunnskaper eller feil forventingene til studiet kan føre til at flere slutter. Også uoversiktlige studieprogram kan bidra til dette. 

Vi bør gjøre noe radikalt med karriereveiledningen, som i dag er en vond akilleshæl i hele utdanningsløpet. Alle kan ikke bli hva de vil, men mange kan bli til noe de aldri har tenkt på.

Potensielle studenter må få ærlig veiledning og god informasjon om studiets innhold, krav og jobbmuligheter man har etterpå. Universiteter og høyskoler må også presentere seg på en måte som viser dette, og legge vekt på å skaffe de riktige studentene – ikke bare de som er flinkest på papiret. 

Det er nok å ta tak i, det er bare å brette opp ermene.

Kronikkserie om kvalitet

I forbindelse med Kunnskapskonferansen 2. juni, samarbeider Khrono og Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) om  en kronikkserie om kvalitet i høyere utdanning og forskning. 

Fredag 27.05: Marianne Aasen, stortingsrepresentant Ap: Seks tiltak for bedre utdanningskvalitet

Torsdag 26.05: Mats Kirkebirkeland, rådgiver, Civita: Studieavgift kan gi høyere kvalitet

Onsdag 25.05: Kristin Vinje, stortingsrepresentant, Høyre: Jeg forventer kvalitet

Tirsdag 24.05: Ragnhild Lied, leder i Unio: Samspel for betre kvalitet

Mandag 23.05: Curt Rice, rektor HiOA: Nei, kjære minister, kvalitet er ikke som porno