Praksis: Østfoldstudentene er minst fornøyd, politistudentene på topp

To tredjedeler av studentene som har svart på Studiebarometeret oppgir at de går på studier med obligatorisk (33 prosent) eller frivillig praksis (30 prosent).«»

Studentene har svart på sju spørsmål om hvor fornøyde de er med praksis og svarene gir en gjennomsnittsskår på 3,5 på en skala fra 1 til 5, der 5 er best.

Dette går fram av en ny analyse som NOKUT har gjort av studentenes tilfredshet med praksis, basert på resultatene fra Studiebarometeret for 2018.

Totalt sett er de minst fornøyde med kommunikasjon mellom universitetet eller høgskolen og praksisstedet og med forberedelsen til praksisperioden. De er også lite tilfreds med hvordan høgskolen eller universitetet organiserer praksisopplæringen.

De er mer fornøyde med det faglige utbyttet av praksis, med tilbakemeldinger underveis og hvordan erfaringen fra praksis brukes som grunnlag for diskusjon/refleksjon i undervisningen.

I sum kan disse resultatene tyde på at studentene er tilfreds med det faglige utbyttet av praksis, mens de er noe mindre tilfreds med det mer organisatoriske knyttet til praksis.

Vil sette i gang flere tiltak i Østfold

Det er Høgskolen i Østfold som skårer aller lavest i denne gjennomgangen Nokut har gjort. Der studentene til Politihøgskolen gir praksisutdanningen totalt sett en skår på 4,0, gir østfoldstudentene sitt praksistilbud en skår på 3,2. Studentene svarer på en skala fra 1-5, der 5 er best.

Lars-Petter Jelsness-Jørgensen er fungerende rektor ved Høgskolen i Østfold.

— Det er aldri spesielt gøy å komme nederst på en skala. Det er selvsagt ikke noe vi er stolte av, sier Jelsness-Jørgensen til Khrono.

Han sier at Høgskolen i Østfold nå må jobbe systematisk med å forbedre seg på dette.

— Fjoråret her var spesielt, fordi vi tok inn rekordmange studenter på sykepleiestudiet. Noe av problemet vårt ligger i en mangel på relevante praksisplasser, sier han og fortsetter:

— I fjor opplevde noen at de måtte få alternative praksisplasser, som ikke var på medisinsk eller kirurgisk avdeling. Vi fikk dette godkjent av Kunnskapsdepartementet, men dette kan ha vært en medvirkende årsak til det dårlige resultatet, sier han.

Jelsness-Jørgensen sier at de jobber med å styrke praksisteamet og at de skal iverksette tiltak for å se på hvordan de kan få bedre samsvar mellom teori og praksis.

— Vi må få til et tettere samarbeid mellom praksisfelt og utdanningene. Dette er også i tråd med det regjeringen og departement ønsker. Vi må også klare å tenke langsiktig og lytte til, og ta innover oss, det som kommer fram i studentevalueringene, sier han.

Blir som bingo

NOKUT-direktør Terje Mørland er bekymret over at gjennomsnittet er såpass lavt som 3,5 og at tilbakemeldingene er så varierende.

— Kvaliteten på praksis varierer mye mellom institusjoner og utdanninger. Dermed blir det som bingo om man får en praksis av god kvalitet eller ikke, sier han.

Les også:

For dårlige til å innpasse praksis i studiene

Mørland uttaler seg på bakgrunn av et samlet bilde av tilbakemeldinger gjennom Studiebarometeret, andre undersøkelser NOKUT har gjort, samt funn fra tilsyns- og akkrediteringsprosesser.

— Hva er de største utfordringene når det gjelder kvalitet på praksis?

— Samarbeid og kommunikasjon mellom institusjonene og praksisstedene peker seg ut. Integrasjon mellom teori og praksis, kvalitetssikring, ressurser og veiledningskompetanse, og knapphet på praksisplasser er andre viktige utfordringer. Disse utfordringene gjør at det blir stor variasjon i kvaliteten på praksis, sier han.

Bekymret over dårlig skår på tilbakemeldinger

Mørland sier videre at mangelen på praksisplasser gjør det vanskelig for universiteter og høgskoler å stille sterke krav til praksisstedet, og at dette gjelder mange utdanninger.

— Dessuten er praksisavtalene ofte så generelle at de ikke regulerer spesifikke forhold som er viktig for studentene. Det bidrar også til variasjon i kvaliteten på praksis at mye av avtale- og regelverket for hvordan praksis skal gjennomføres lages lokalt på fakultets- eller instituttnivå, sier han.

Likevel sier han at det først og fremst er det lave snittet på tilbakemeldingene som bekymrer.

— Variasjon i seg selv trenger ikke nødvendigvis å være så bekymringsfull, hvis det innebærer at det finnes institusjoner som har kommet langt og kan brukes som gode eksempler andre kan lære av. Vi må være ærlige på problemene vi har med kvalitet på praksis, men også vise fram de som gjør det bra, sier han.

Politistudenter mest fornøyd

Studentene ved Politihøgskolen er klart mest fornøyd med praksis (4,0), etterfulgt av en gruppe på fire; Lovisenberg diakonale høgskole, Høgskolen i Molde, Universitetet i Agder og Norges idrettshøgskole (alle 3,7).

Hvis man bryter ned på utdanningstype på den enkelte høgskole/universitet, så er det til dels store variasjoner.

Ved Høgskolen i Østfold, som totalt sett får bunnplassering, er det sykepleiestudentene som er aller minst fornøyde med praksis (3,0), mens barnehagelærerstudentene er mer fornøyde (3,6).

På Høgskulen på Vestlandet får praksis i grunnskolelærer og barnehagelærer den dårligste vurderingen fra studentene (3,0), mens sykepleie ligger på topp med 3,7.

Nokut har også rangert utdanningstypene totalt for hele landet.

Her kommer odontologi og politiutdanning på topp (4,0), mens farmasi kommer helt på bunn (3,0).

Blant andre utdanningstyper med obligatorisk praksis ligger for eksempel utdanninger innen medisin og sykepleie på 3,6, barnehage 3,5, sosialfag 3,4 og grunnskole 3,2.

Tillitsvalgt på Politihøgskolen: — Det stemmer

Studentrådsleder på avdeling Bodø ved Politihøgskolen, Martine J. Hvatum Baalsrud, sier at Politihøgskolens høye skår stemmer med hennes opplevelse av praksis på studiet.

— Studentene er veldig fornøyde når de kommer tilbake fra praksisåret, etter både å ha vært på store og små steder, sier hun til Khrono.

— Hva opplever dere?

— Den første tiden sitter vi mye og leser. Gjennom praksis får vi se litt mer av hva vi faktisk skal jobbe med. Vi får konkret arbeidserfaring, sier hun og fortsetter:

— De fleste studentene får erfaring fra et bredt spekter, både fra ordenspatrulje og etterforskning. Vi opplever at veilederne selv har konkret erfaring – at de har vært i de situasjonene selv, og vet hva vi trenger å lære oss, sier hun.

Lærerstudentene vurderer praksis lavt

Grunnskolelærer- og lektorstudenter utgjør en femtedel av alle studentene som har svart på spørsmålene om praksis.

NOKUT mener, ifølge rapporten, at det er et interessant funn at disse studentene er såpass lite lite fornøyd med praksis.

— De skiller seg spesielt ut med å ha lav tilfredshet med teoriopplæringens relevans for praksisutøvelsen. Dette er noe studenter i de fleste andre utdanningstyper er tilfreds med, skriver NOKUT.

Får ikke knyttet kontakt med arbeidslivet

Analysen viser at studentene som har hatt praksis også opplever en sterkere tilknytning til arbeidslivet.

Dette gjelder uavhengig av utdanningstype og om man har obligatorisk eller frivillig praksis. Likevel opplever studentene i liten grad at det legges til rette for at man kan knytte kontakter i arbeidslivet selv om de som har hatt praksis opplever dette i noe større grad enn de som ikke har hatt praksis.

Underviserne sliter med praksis

NOKUT har også undersøkt hva underviserne mener om praksis i rapporten «Det studentene skal bli gode til. Undervisernes kommentarer om praksis i høyere utdanning».

I rapporten rapporterer underviserne om utfordringer og til dels dårlige kår forbundet med oppfølging av studentene i praksis, samarbeid med praksisfeltet og mulighetene for utvikling av egen praksiskompetanse. Det rapporteres om at kvantitet går foran kvalitet og at praksis har lav status i forhold til teori.

«Dette gjør det vanskelig å gi studentene et helhetlig studieløp med integrasjon av teori og praksis, slik myndighetene forventer og stiller krav om», heter det.

De største faglige utfordringene underviserne har i forbindelse med praksis er oppfølging av studentene i praksis, samarbeid med praksisfeltet og mulighetene for utvikling av egen praksiskompetanse, går det fram av rapporten:

1) Oppfølging av studentene i praksis: Det er en utfordring å få nok tid og ressurser til å følge opp hver enkelt student både i selve praksisperioden, men også i forkant og i etterkant av denne. Disse mulighetene har blitt dårligere fordi det koster for mye. Studentene er ofte spredt over store geografiske områder. Det forhindrer reell praksisoppfølging, noe også det store antallet studenter pr. lærer gjør. Det reises spørsmål om kvalitetssikring av studentoppfølging i praksis. Det etterspørres nasjonale normer, tydeliggjøring av hensikt og roller og påpekes dårlige rammebetingelser.

2) Samarbeid med praksisfeltet: Å finne og etablere praksisplasser er svært tidkrevende. Det pekes på manglende kompensasjon til veiledere, et økende antall studenter til færre praksisplasser og en opplevd vegring mot veilederoppgaven. Praksisplassene er ikke like gode eller like egnet. Det gir studentene ulikt læringsutbytte. Både kvantitet, kvalitet og kontinuitet på praksisplassene er en stor utfordring som vanskeliggjør et reelt samarbeid. Man må i stor grad ta de praksisplassene man får og la kvantitet gå foran kvalitet.

3) Egen praksiskompetanse: Underviserne trenger kunnskap og kompetanse fra praksisfeltet for at undervisningen deres skal være så oppdatert som mulig. Uten tydelige møteplasser med praksisfeltet representert ved oppfølging av studenter eller annet samarbeide med praksisfeltet, meldes det om få muligheter for å tilegne seg denne kompetansen og holde seg oppdatert. Dette rapporteres som en iv utfordring og et savn. Flere melder om stor ekstrainnsats for å få det til, men også at praksiskompetanse ikke verdsettes og vektes like høyt som akademisk kompetanse.