Problematisk at tyrkiske myndigheter henger ut norske studentorganisasjoner

Forrige uke startet Tyrkia militæraksjonen sin rettet mot de kurdiske områdene i Nord-Syria med mål om å utrydde det president Erdogan betegner som «terrorister». Realiteten er imidlertid en helt annen.

På sosiale medier florerer det bilder og videoer av sivile i alle aldre – kritisk skadet eller myrdet. Tilstanden har ført til bekymringsmeldinger fra politikere og samfunnsengasjerte som fordømmer angrepene. Spørsmålet er imidlertid hvorfor verdenssamfunnet uttrykker støtte og apati til de som Nato-allierte Tyrkia proklamerer som terrorister?

Det er dog ikke bare i Midtøsten at den tyrkiske regjeringen jager kurdere som de enten påstår er «terrorister» eller «terrorist-venner». Tidligere i år publiserte den tyrkiske tenketanken Seta en rapport hvor de hadde kartlagt støttespillere av Kurdistansk Arbeiderparti (PKK), som er på terrorlisten i EU, til Tyrkia og USA, blant annet.

Underliggende i denne rapporten er en rekke potensielle terrortrusler mot den tyrkiske stat. Her finner man altså flere enn 120 nordmenn og organisasjoner, samt politiske ledere som Audun Lysbakken og Bjørnar Moxnes.

Dersom man ser litt nøyere på rapporten, finner man også norsk-kurdiske organisasjoner på listen – blant annet Kurdistan Student Union (KSU). KSU er en studentgruppe lokalisert i Bergen, som har som formål å bidra til å etablere et kurdisk nettverk der kurdiske studenter kan finne seg hjemme, samt fremme kurdisk kultur.

Studentene er norsk-kurdere fra hele Norge, med forskjellige bakgrunner, historier, språk og idéer. Denne mangfoldigheten har ført til at vi har valgt å være nøytrale politisk. Vi har ikke sett på det som nødvendig å fremheve organisasjon i politiske skillelinjer, heller ikke da vi fant ut at vårt navn ble nevnt i denne rapporten. Kurdisk Student Union har, med andre ord, ingen tilknytning til verken PKK eller andre partier; verken kurdiske, tyrkiske eller norske.

Likevel innser vi at det ikke alltid er mulig å tie, ettersom realiteten er noe helt annet. Tyrkiske myndigheter har den siste uken angrepet flere av byene i Rojava (Nord-Syria). Etter at kurderne de siste årene i Rojavan har nedkjempet D’aesh (IS) i samarbeid med USA, har befolkningen opprettet et politisk system bygget opp på basis av demokratiske verdier. Et sekulært system som inkluderer alle etnisiteter, religioner, og hvor likestilling er høyt prioritert.

Etniske og religiøse grupper bor side om side i et samfunn der kvinner er likestilt med menn. Mange av innbyggerne i dette området har bidratt i kampen mot D’aesh, mens andre har bosatt seg etter frigjørelsen fra terroristgruppen. Tyrkiske myndigheter har siden 9. oktober angrepet flere av byene i regionen der mange sivile liv har gått tapt.

Det pågår et folkemord i Kurdistan som er et resultat av tyrkisk nasjonalisme. Kampen mot kurderne strekker seg lenger enn til etableringen av sikkerhetssonen langs grensen til Tyrkia på syrisk side. Tyrkiske myndigheter arbeider systematisk med å bryte ned all form for kurdisk identitet; vår kurdiske kultur skal lokaliseres og undertrykkes, selv her i Norge.

Det kommer frem i nevnte rapport at alle som er kartlagt har ytret seg mot den tyrkiske stat, samt vist støtte til PKK. Det er dog ikke blitt fremlagt noen form for bevis eller kilder, selv om de publiserer personlig informasjon.

Konsekvensene av å bli oppført i en slik rapport kan være fengselsstraff, avhør eller utvisning hvis man befinner seg i landet. Dette er spesielt problematisk for kurdere med familie i Tyrkia. Den eneste grunnen til at vi, noen norske studenter i Bergen, har blitt oppført i rapporten, er vår etnisitet. Det er bekymringsverdig at våre medlemmer risikerer slik forfølgelse fra en ekstern myndighet som Norge ser på som allierte.

Rapporten viser tydelig at verdiene til den tyrkiske myndigheten ikke er i forening med norske verdier. Det varmer oss å se at støtten til kurderne i denne kritiske situasjonen, springer ut fra alle verdensdeler, men det er likevel ikke nok.

Solidaritet er viktig, men tiltak må følge denne støtten. Det er vår plikt, på samme måte som det er det internasjonale samfunnets plikt, å kreve at krigen stopper. Den tyrkiske skribenten Mustafa Akyol skrev i The New York Times at både kurdere og tyrkere må innse at det ikke finnes en militær løsning i denne striden.

Kurdisk nasjonalisme vil ikke føre til selvstendighet, og tyrkisk nasjonalisme vil ikke føre til utryddelse av alle «terrorister». Denne type nasjonalisme blir som en katalysator i en allerede komplisert konflikt, og bør derfor legges til side. Situasjonen er avhengig av internasjonal oppmerksomhet og støtte, slik at en fredelig løsning skapes.

Men viktigst av alt; den tyrkiske regjeringen og Erdogan må slutte å forfølge den kurdiske minoriteten, både i Tyrkia, Irak og Syria, men også i resten av verden.

For å komme frem til en fredelig løsning er man avhengig av at kurdere og tyrkere ser på hverandre med medmenneskelighet, og anerkjenner at vår historie går lenger tilbake enn denne uenigheten. Vi trenger ikke føre konflikten på samme måte som myndighetene velger å gjøre.