Kvinneprosjekter vurdert som best, fikk flest avslag

36 prosent av prosjektene som fikk støtte fra Forskningsrådet nylig er ledet av kvinner. Så flott, tenker du kanskje. Det er jo synd det ikke er flere kvinner som søker, men 36 prosent er ikke så ille.

Hva om du så får vite at over halvparten av søkerne til dette forskningsprogrammet var kvinner? Ikke bare det, over halvparten av prosjektene de eksterne fagpanelene vurderte som de aller beste, de som fikk karakterene 6 og 7, var ledet av kvinner. Likevel fikk kvinner bare 4 av 11 tilslag.

Hva har skjedd her?

Programmet jeg snakker om er Samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger, SAMKUL, en tematisk satsing som skal finansiere forskning på kulturelle forutsetninger for samfunnsmessig endring. Mens de frie programmene til Forskningsrådet gir støtte ut fra kvalitet alene, skal de tematiske satsingene velge ut prosjekter som både har høy kvalitet og som er relevante for utlysningen.

Kvaliteten bestemmes av eksterne fagpaneler som setter karakterer, så vurderer programstyret relevans. I praksis, fortalte saksbehandleren meg, betyr det at man vurderer alle søknadene som har fått karakteren 6 eller 7. I år gjaldt det 13 søknader fra kvinner og 12 søknader fra menn.

Jeg var en av mange som fikk avslag i år. Ikke noe uvanlig med det, tenkte jeg, inntil jeg leste vurderingen fra fagpanelet.

Oi! Jeg fikk toppkarakteren 7! Fagpanelet elsket søknaden! Men programstyret mente prosjektet «hadde for lite fokus på kulturelle forutsetninger og at dette svekket prosjektets relevans for SAMKUL-programmet». Det var hele begrunnelsen for avslaget Vi var syv av 121 som fikk karakteren 7, og jeg var den eneste av oss syv som ikke fikk støtte.

Ja ja, så bommet jeg på relevans, tenkte jeg. Det å søke forskningsmidler er jo som å spille i lotto, jeg får bare prøve igjen neste gang, tenkte jeg. Men så begynte jeg å spørre saksbehandleren om tallene bak utdelingen. Da tegnet det seg et bilde som bør skremme langt flere enn meg.

Du skjønner, det er ikke bare i år at SAMKUL har gitt færre kvinner enn menn midler. Ved den forrige utlysningen, i 2013, var det enda verre. Da var 56 prosent av søkerne kvinner, men bare 25 prosent av tildelingene gikk til kvinner!

Vi forskere snakker ofte om hvor lav tildelingsprosenten er hos Forskningsrådet. Bare 9 prosent av søknader fikk napp i SAMKUL i år, og det var omtrent like liten sjanse for å få støtte i 2013. Men kvinners sjanse til å nå opp er langt dårligere.

I 2012-tildelingen var kjønnsbalansen jevn. Men en kvinne som søkte SAMKUL i 2013 hadde bare 4 prosent sjanse for å få støtte. En mann hadde 15 prosent sjanse. I år hadde kvinner 6 prosent sjanse for å få midler. Menn hadde 12 prosent sjanse.

Altså var det i år dobbelt så sannsynlig at en mann skulle få støtte fra SAMKUL som at en kvinne skulle få det. Og dette selv om det var flere kvinner enn menn som søkte, og flere kvinner enn menn blant søknadene som hadde høyest kvalitet.

Forskningsrådet har selvfølgelig en policy for å bedre den evig dårlige kjønnsbalansen i forskningsledelse. Et mål om kjønnsbalanse er også spesifisert i SAMKULs programplan for 2016-2020: «Programstyret vil i prosjektutvelgelsen fremover påse at kjønnsbalansen blant prosjektlederne fortsatt er god og at kjønnsperspektivet i programmets forskning blir godt ivaretatt.»

I utlysningen står det at det skal praktiseres moderat kjønnskvotering når kvalitet og relevans er tilnærmet lik. Det at det i år var dobbelt så sannsynlig at en mann får støtte som en kvinne tyder på at dette må ha blitt glemt.

Det er vanskelig å se for seg at en så opplagt forfordeling av menn kunne ha skjedd, både i 2013 og 2016, om noen i tildelingsmøtet hadde spurt: «Har vi tenkt på kjønnsfordelingen? Behandler vi menn og kvinner likt?»

Det er overraskende hvor få konkrete opplysninger om kjønnsfordeling i tildelinger er tilgjengelig på Forskningsrådets nettsider og i deres rapporter. Programstyret for SAMKUL publiserte i 2015 en midtveisrapport med et avsnitt om kjønnsbalanse, men avsnittet er bemerkelsesverdig knapt.

Det står at 10 av 24 prosjekter totalt er ledet av kvinner, altså 40 prosent, men det nevnes ikke at dette i hovedsak skyldes den gode kjønnsbalansen i 2012. Andre kriterier enn kjønn er viet langt mer plass i rapporten. Avsnitt 2.3.6 og 2.3.7 har en nøye gjennomgang av søkermasse fra forskjellige institusjoner og fagområder og analyserer dette opp mot tilslag. Hvorfor ble ikke dette gjort for kjønn?

Kanskje fordi man prøvde å skjule det begredelige resultatet fra 2013, hvor mannlige prosjektledere hadde mer enn tre ganger så stor sjanse for å nå opp som kvinner?

Forskningsrådet må rydde opp i dette, for dette kan ikke tillates å skje igjen. Det burde ikke ha vært nødvendig for meg å spørre saksbehandleren for å få vite forholdet mellom kjønn blant søkerne og de som fikk tilslag.

Komiteer som gjør tildelinger må vite at kjønnsfordelingen blir synlig. Tall for dette bør legges ut på nettet samtidig med resultater for tildelinger, slik at vi slipper å lure på om prosessene går riktig for seg.

Man bør revurdere hvordan prioriteringen av prosjekters relevans gjennomføres og se på om dette kan gjøres på en mer etterrettelig måte, slik at prosessen blir mer gjennomsiktig, og mindre sårbar for kjønnsdiskriminering. Og når moderat kjønnskvotering er vedtatt brukt, må den også brukes.

Det holder ikke med pene ord i rapporter og festskrifter. Her må Forskningsrådet gå gjennom sine rutiner og vurdere hvorvidt alt har gått riktig for seg. For det aller viktigste er dette: Forskningsrådet må sikre at prosesser i fremtiden ikke støtter opp om den samme kjønnsubalansen.

Her nytter det ikke å skylde på kvinnene. Den oppsiktsvekkende dårlige kjønnsbalansen i SAMKUL-tildelingene skyldes åpenbart ikke at kvinner ikke søker, eller at kvinner ikke leverer like gode søknader som menn.

Tallene viser at det er programstyret som prioriterer menn over kvinner, med «relevans» som påskudd. Det er ikke holdbart i 2016.

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten.