Kan mobbing «smitte» fra mediene?

For vel ti år siden undertegnet en del samfunnstopper et manifest mot mobbing. Målet var å utrydde mobbing i skolen i løpet av få år.

Det er lett å se at manifestet bygde på en svak realitetsforståelse. Det ser ut til at mobbing snarere har tiltatt i styrke, til tross for all velvilje og antimobbeprogrammer. Odin Andersgårds altfor korte liv forteller oss at mobbing kan få de mest uhyggelige konsekvenser. I tillegg til skolen, bør en i dag også se nærmere på de sosiale medier og massemedienes ytringsform.

Barn lider hver dag fordi noen utsetter dem for negativ omtale og sårende karakteristikker. Det skjer på vei til og fra skolen – og i skolegården. I tillegg kommer nettmobbingen som har bidratt til å gjøre hverdagen til et helvete for mange unge. Nettet har på en dramatisk måte utvidet arenaen for mobbing. «Stop hatprat» er blitt en internasjonal kampanje etter initiativ fra Europarådet.

Det er ikke mulig å få utryddet disse negative trekkene i samfunnet. Men vi må bekjempe dette ondet med nær sagt alle midler, og lærere og rektorer må kunne tolke signalene fra de unge. Det er viktig at lærerne har forståelse for kommunikasjon og innsikt i mellommenneskelige samhandlingsprosesser. Ingen lærer eller rektor bør unnlate å undersøke om det forekommer alvorlig mobbing i sin klasse og på sin skole.

Vi bør samtidig huske på at skolen har opp gjennom åra fått stadig større ansvar for de unges sosialisering. Nesten et hvert samfunnsproblem vil folk løse ved å pålegge skolen nye -  og noen ganger helt umulige oppgaver. Mange lærere føler en maktesløshet ved både å være ansvarlig for en kunnskapsoverføring fylt av stadig flere avanserte mål, og samtidig bidra til at elevene utvikler seg til gagns mennesker.

I de tilfellene hvor skolen har problemer med å komme mobbeuvesenet til livs, er det oppstått en debatt om mobberen kan overføres til en annen skole. I dag løses problemet noen ganger ved at mobbeofferet flytter over i et annet miljø. Dette har i flere tilfeller vist seg som en brukbar løsning. Men hva slags signal er dette til resten av elevene – til mobberne og de passive følgerne? Det kan lett oppfattes som at mobbing ikke er særlig klanderverdig.

Beskjeden fra skolesamfunnet bør være at ingen har rett til å plage andre. Elevene må få vite at det kan får alvorlige konsekvenser. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har derfor rett i at det er mobberen som må flyttes når andre reaksjoner ikke løser problemene. Det skal ikke være offeret som må «flykte» fra sitt miljø og sin skole, hvis ikke vedkommende selv ønsker det. Jeg ser at en del lærere er skeptiske til denne løsningen, men det finnes situasjoner der en fjerning av mobberen kan være eneste muligheten. Dessuten vil vissheten om at flytting kan skje høyst sannsynlig redusere lysten til å mobbe medelever. Men en slik flytting løser ikke mobbeproblemene.

Isaksen bør sørge for at Djupedalutvalget  - som skal finne fram til hva som må til for å bedre skolemiljøet og redusere mobbing - undersøker hvilke konsekvenser det økende  test-, måle- og konkurransepresset kan ha for skolemiljøet. Kan det tenkes at denne utviklingen bidrar til å forsterke elevenes problemer, slik psykologiprofessor Willy-Tore Mørch hevdet i radioens Ekkosending fredag 6. Desember?

Årsaken til mobbeproblemene ligger i mange tilfelle langt utenfor skolens ansvarsområde. Den teknologiske utviklingen har gitt de nye mediene - ikke minst de virtuelle - en stadig sterkere innflytelse. Vi opplever programmer som nærmest oppfordrer til vold, uthenging og trakassering. Men også i de mer tradisjonelle mediene finner vi klare tendenser til mobbing. Utfordringen til skolen er her å få elevene til å forstå medienes virkninger, og deres rolle og funksjon i samfunnet. Det vil de få bruk for i møtet med de nye og mest utfordrende medieuttrykkene.

I forbindelse med dramaserien «Jenter» på NRK Super,  har det blitt hevdet at den kunne inspirere unge til å formidle negative budskap. Flere Realty-programmer  har utslagning og mobbing som et mål i seg selv. «Farmen»  på TV2 er det siste eksemplet som mange lærere har reagert på. Underholdnings-programmet «Det svakeste ledd» på NRK kalte professor Anders Bratholm  «Et kurs i mobbing».

Tydelig kom også uthengningen og mobbetendensene til uttrykk i flere av programmene til Otto Jespersen og Harald Eia for noen år siden. Mange vil hevde at dette må vi tåle i ytringsfrihetens navn. I hovedrapporten fra prosjektet  «Status for ytringsfriheten i Norge», som nylig ble presentert på Litteraturhuset i Oslo, går det fram at borgerne mener at en rekke sosiale og normative forhold spiller inn når de vurderer hvor vidt de skal ytre seg i offentlige sammenhenger. Spesielt fremtredende er frykten for å støte og for å virke rasistisk. Kanskje dette utsier noe om publikums smak i forhold til de programmene som sendes på de nasjonale kanalene?

Programskaperne har tydeligvis ønsket å provosere, men det er ikke sikkert at de har overskuet rekkevidden av sine budskap. Det finnes en rekke eksempler på at mediebudskap smitter over på forholdet mellom barn og unge, og det er overveiende sannsynlig at mobbing i mediene er med på å inspirere til mobbing i skolen.  Jeg er fristet til å hevde at enkelte medier i dag er med på å legitimere at elever sender negative budskap til hverandre!  

Vi vet også at mote- og utseendepress er blitt en svøpe som kan få livstruende konsekvenser, særlig for unge jenter. Mine studenter har i flere år beskrevet i sine prosjektoppgaver hvordan de nådeløse skjønnhetsidealene i motemagasinene  og rosablogger sammen med negative karakteristikker i sosiale medier som Facebook, Snapshot, Instagram og Twitter  har forsuret deres tilværelse.

Vi er etter min mening vitne til en brutalisering av ulike mediebudskap. Problemene strekker seg derfor langt utenfor skolen og skolegården. Uthenging og mobbing er i dag like mye et samfunnsproblem. Det er å håpe at de som skal finne fram til virkningsfulle mottiltak, er mer realistiske enn de som utformet det første manifestet mot mobbing for drøye ti år siden.

Kronikken ble først publisert i Dagsavisen.