Forenklet og litt nærsynt HiOA-debatt?

Vi har mange søkere og utmerket økonomi. År for år sertifiserer vi sykepleiere, lærere og andre som i store flokker går til viktige jobber der ute. Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) blir lagt merke til og referert til. Campus midt i Oslo-gryta brukes til møter og framlegg av nasjonal betydning. Det bygges, fortettes og konsolideres. HiOA kan bli en betydelig motor i utdanningstilbudet i den regionale forståelsen av Oslo-området. Her er det mye som tyder på framgang.

Men pilene peker også en annen vei. Kollegiet skriver færre fagartikler enn institusjonsledelsen vil og vedtar. Det blir for få publikasjonspoeng i henhold til planen. Det mankerer på 1.amanuenser og professorer. Studenter bruker for lang tid eller forsvinner før avsluttende eksamen. Når en spør dem og andre om institusjonens karakter er svaret så-som-så. Når en spør ledelsen om det samme, svarer den «kvalitet». NOKUT, som har akkurat det som sitt gebet, er kritisk til karakteristikken.

Kort oppsummert kan det synes som om HiOA må forske mer og bedre; undervise, veilede og tilrettelegge mer og bedre for sine studenter og institusjonen må dokumentere at slikt skjer mer og bedre - samtidig. Dette er problematisk.

På ettersommeren 2014 kan en spørre: Er kimen til det problematiske å finne i styringsformen,- den delte ledelse med valgt rektor? Løses det hele med å tilsette en enkelt toppsjef på åremål? Eller er det ikke styringsformen som det er noe feil med, men rektor og rektoratet som personer? Løser det hele seg opp ved en ny personkabal? Eller er det kanskje (den store) administrasjonens skyld. Etter sigende tilraner den seg makt og bruker den til å kjøre over de faglig tilsatte og de lokale ledd. Eller er det markedskreftene? Eller Høyre/FrP-regjeringa?

Spørsmålene ovenfor er naivistiske.

Slik jeg ser det, ligger den ene delen av det egentlige problemet der. Det blir for enkelt. For det er slik jeg ser for meg diskusjonen om dette ved HiOA, - i den grad den føres: Forenklet og kanskje litt nærsynt?

Med det mener jeg ikke at slike standpunkter er uten relevans. Men det er som å gjete kongens harer. Noen eksempler: Det eksisterer en motsetning mellom det å score seg inn på den akademiske rangstigen for publisering og det å skape gode læreprosesser. Selvsagt gjør det det. Det er konfliktfylt å betjene en stor studentmasse og samtidig skulle gi hver enkelt person nok oppmerksomhet.

Denne spenningen er en av driverne til den «akademiske drift» bort fra de store bachelorkullene - som drar inn penger - og over til gressgangene på master- og PhD-nivået. En annen ligger i å rekruttere forskere uten praktisk profesjonskunnskap og pedagogisk trening som lærere. Det er krevende å kombinere medinnflytelse og den åpne/frie diskusjonen uti det akademiske med det å opptre enhetlig, tydelig og med endringskraft på de indre og ytre linjer.

Et vedtak er kanskje en god anledning til ytterligere diskusjon? Å opptre superdialektisk i troen på at alt tjener på alt og alt henger sammen med alt, gjør enhver handling like gyldig, dvs. likegyldig. Alternativet  er da å trå til, - på flere tær.

Og vi kan gå videre. Institusjoner av vår type har flere rivninger enn som så. For mange utdanninger og utdannere er det relasjonskompetansen - forholdet mellom folk - som veier tungt. For andre medieres det mellommenneskelige av et felles objekt, - det delte arbeidsstykke -, en teori eller en oppgave.

La meg kalle det «objekt-relasjonelt». Helsefag omfatter både det intenst relasjonelle og - i sine fysiologiske, anatomiske og ingeniørmessige divisjoner - det objekt-relasjonelle. Skolen er sted å være og sted å lære. Det er viktig at en liker hverandre, men det løser ikke likninger. Av det vokser ulike praktisk pedagogikk og ulik FoU-strategi.

Så kan en legge til en spenning (som det nylig er rettet større oppmerksomhet mot) mellom det introverte og ekstroverte. Skuespilleren på dramalinje projiserer oftere «se på meg» enn «se på det». Men i likhet med bibliotekarstudenten har hun teksten som oppmerksomhetens objekt. Det er spenning mellom hvert nivå i organisasjonshierarkiet og hver gren i denne grafen. Man vil ha  større administrasjon for egen del og mindre for de andres.

Viktigere er det motsetningsfylte i omverdenens krav om høyere «kvalitet» på alle kvaliteter (dimensjoner), - og det til lavere kostnad. Da er det problematisk at en ikke riktig kan utsi hva disse kvalitetene går ut på. Hva gavner det samfunnsøkonomien og den allmenne velferd at folk skriver artikler som knapt blir lest? Er livslønna god indikator på god utdanning?

Hvordan etterprøves en slik korrelasjon? Nye rankingsystemer for UH-institusjonene i USA kombinerer netto kostnad ved å studere der med netto fortjeneste av det. Er gode karakterer uttrykk for dyktige studenter eller slepphendte sensorer? Er det studentene eller institusjonene som bør skjerpe seg når de første gir seg underveis?

Over tid har det vist seg (i landet som dominerer universitetsrankingene, - fortsatt USA) at studentene lærer mindre pr semester enn før, men får bedre karakterer. En skal trene opp den gode handlingskompetanse. Men så skal den kritiseres og erstattes av noe annet. Det offentlige vil ha studenter som med glede tar på seg de krevende og dårlig betalte jobbene.

De skal også være entreprenører som skaper dem selv. Profesjonsutøvelsen blir markedsorientert og prestisjeorientert, jfr. sykehusfeilene i Norge. Da fordamper det etiske grunnlaget som profesjonen lever av. Men forelesninger (=formaninger) om god oppførsel hjelper jo ikke så mye. Fordrer ikke det ulike tilnærminger? Det hele skal rapporteres og kvalitetssikres foran og bak. Osv.

Det koker ned til en konklusjon: Den akademiske institusjonen blir mer - ikke mindre - kompleks. Det blir flere - ikke færre - motstridende mål. Derfor operasjonaliseres og indekseres det på forunderlige måter. Toppene skal styre, men unngår det direkte ansvar for fart og retning.

Da må det bygges kvalitetssikringssystemer. Den alminnelige ansvarsfølelse kommer til kort. Dette tvinger institusjonene til å gro årring på årring av administrative funksjoner. Anders Lange ville hatt en ny glansdag. Det vil fortsette inntil en mer gjennomgripende digitalisering av undervisning, FoU og administrative oppgaver - og sannsynligvis markedets brutale nivellering - gjør kål på en inngrodd deling i «faglig» og «administrativt» tilsatt.

Og så skulle relativt små endringer i styringsmodellen løse opp i det hele?

Det må legges til: Å gå tilbake til småskolene er ikke aktuell politikk. Man kunne kanskje fått det til ved en aggressiv privatisering der det ikke er institusjonene, men studentene som får offentlig støtte som oblat og kan handle utdanning der de vil. Den mildere privatisering, - det at en opptrer mer som statsbedrift -, skjer like fullt.

Første del av problemet er at det er sammensatt: Ingen fikse løsninger i sikte. 5 års-planer gir for kort horisont.

Den andre delen av problemet tror jeg ligger i det å kjenne igjen det samme utenfor HiOA og utenfor Norge. For nøyaktig de samme motsetningsforholdene som vi kan observere og gjennomleve internt, finnes der på tvers av institusjonskategori og styringsstruktur. De er løpende beskrevet i artikler og kommentarer i Times Higher Education og University World News og særs grundig i to bøker av tidligere universitetspresidenter (tilsatt rektor i vår språkbruk) Derek Bok (Harvard 1971-91, 2006-7) og William G. Bowen (Stanford 1972-88) .

Derek Bok deler sikkert erfaring med mange andre i sin situasjon - både valgte og tilsatte - i det at han var trent opp som lærer og forsker, ikke administrator, da han ble toppleder.  «Hadde jeg visst det jeg vet nå», skriver han, «er det mye jeg ville gjort annerledes». Han tar et rolig og grundig oppgjør med reduksjonismen: Det er ikke styringsmodellen («governance structure») som skaper problemene. Det er heller ikke endringer der som vil løse dem. Men personlige egenskaper kan spille en rolle. Viktigere er kollegiets samlede forståelse.

USA har gjennom det 19. og 20. århundre hatt det mest vellykkede system for høyere utdanning. Men det knirker i sammenføyningene. Finansieringsmodellen der studentene betaler skolepenger (“tuition”) i tillegg til kost og losji, er i krise. I sin «Tanner Lecture» ved Standford i 2012 følger William G. Bowen opp et spisset argument. Det ligger under den nå etterhvert omfattende akademidebatten i Statene.

Bowen pekte på at det tar like lang tid for en strykekvartett å framføre et stykke av Mozart i dag som da det ble skrevet på det seine 1700-tall. Siden en i dag må betale like mye i lønn for å få flinke musikere som flinke ingeniører, - i f.eks. oljeindustrien -, må kostnadene nødvendigvis stige selv der produktiviteten står stille. Dagens kvartetter blir altså forferdelig dyre. Høyere utdanning også.

Under kapitalistiske vilkår må en ta igjen for det ved spredning av bidragene til mange via massemedier (og i kulturlivet med live-opptreden på mega-stadion med stive billettpriser i tillegg). Det vil legge sterkt press på arbeidsintensiv undervisning og veiledning. Denne elefanten forsvinner ikke fra rommet. Problemet er å finne læringsformer og institusjonsutforming som kan håndtere denne endringsprosessen godt nok i et felt med så mange ulike mål og interesser. Kvalitativt sett.

Det er slike funn som nå trer fram gjennom interaktiv digitalisering. Det intellektuelle arbeidet blir «informasjonalisert» - delvis effektivisert og delvis erstattet av symbolteknologiene. Det er koblet til den evidens som UH-institusjonene så gjerne foreskriver andre, men som ikke skal anvendes på dem selv.

Så en gjør best i å la de enkle svarene fare. Viktigere og vanskeligere er å bryte ut av de etablerte spor som har ført til disse problemene. Det er grunntrekkene i den akademiske institusjonen som er i støpeskjeen. En finner ikke løsningene i hvordan det hele var pre 1980. En kan vente på at andre finner dem før oss, men det er risikosport. En konkurranse.

Den kloke bruker de gode tider - som kan rimelig god tid - til å gjøre det som tåpen tvinges til - i hyrten og styrten - i de dårlige.

Referanser: 

• Times Higher Education på http://www.timeshighereducation.co.uk
• University World News på http://www.universityworldnews.com
• Bok, Derek: Higher Education in America. Princeton University Press, New Jersey, 2013. 479 s.
• Bowen, William G.: Higher Education in the Digital Age. Princeton University Press, New Jersey, 2013. 172 s.

​Les også: Kommentaren - Samling i bånn