Er norske universiteter og høgskoler som Van Halen eller som en flaske Smirnoff?

I found the simple life, ain’t so simple.

Van Halen, Running With The Devil

Van Halen har vært et av USAs mest suksessfulle rockeband — og kanskje også et av de mest omstridte, med underlige stjernenykker, stort alkoholforbruk og knuste hotellrom. Delkontrakten til konsertarrangørene på turneen i 1982 inkluderte krav om at pauserommet bak scenen skulle ha fire kasser med Schlitz Malt Liquor øl, tre flasker Jack Daniels bourbon, en flaske Stolichnaya vodka, en halvflaske Southern Comfort, to flasker Blue Nun hvitvin, sild i krem og en stor glassbolle med M&M-sjokoladebiter hvor alle de brune var fjernet.

Og da er spørsmålet: Er norske universiteter og høgskoler lik Van Halen eller en flaske Smirnoff?

Statistisk Sentralbyrå følger prisutviklingen til en samling varer som norske husholdninger typisk konsumerer mye av. Prisutviklingen på disse konsumvarene kalles konsumprisindeksen.

Under ser du en graf som viser den relative prisutviklingen til en flaske Smirnoff, Volkswagen Golf og konsertbillettene til store amerikanske rockeband. Du ser også utviklingen av konsumprisindeksen i den samme perioden.

Og da ser du at Smirnoff ikke har økt like mye i pris som konsumprisindeksen. Det betyr også at i forhold til lønningen din så har den blitt billigere med årene. Og det er ikke så vanskelig å forstå. En flaske Smirnoff er essensielt det samme som det den var for femti år siden. Hvis noe har endret seg er det at man har blitt flinkere til å produsere produktet og bringe det til markedet til en lavere kostnad og en jevnere kvalitet.

Biler, derimot, har blitt dyrere. Og grunnen er at de ikke er de samme produktene som de pleide å være. Dagens Volkswagen Golf kan ikke sammenliknes med 1972-utgaven. Den er mye mer komfortabel, har flere funksjoner, er lettere å kjøre, bruker mindre bensin, og er i bunn og grunn et svært mye bedre produkt. Og under panseret og bak dashbordet er den mye mer komplisert.

Prisene på konsertbilletter har også økt raskere enn inflasjonen. På sekstitallet reiste rockeband på turné i en buss med utstyret sitt stuet bakerst. Trommene tok mest plass, og det var det. Som konsertpublikum kunne det hende du hverken så eller hørte noe særlig. Men dette endret seg gradvis utover 70- og 80-tallet, og da Van Halen dro på 1982-turneen var det med ni attenhjuls trailere fylt med utstyr. Og kompleksiteten med å sette dette opp, og kjøre et profesjonelt show på slutten av dagen, var enorm.

Len deg tilbake i stolen og tenk litt på utfordringene som ligger foran oss i årene framover. Resistente sykdommer og epidemier, svekket eller helt ødelagt konkurranseevne, klimaendringer, global terrorisme, cyberangrep, spionasje og svært utfordrende demografiske endringer er bare noen av dem.

Når vi som samfunn begynner å planlegge hvordan vi skal møte disse utfordringene er det bare noen få kort vi kan spille: Kunnskap. Teknologi. Forskning.

Det er universitetene og høgskolene vi ser til. Universiteter og høgskoler er i dag ikke bare svært viktige komponenter i Norges kunnskapsbaserte økonomi og drivere av innovasjon og vekst. De er også håpet for framtiden.

Og for å møte disse utfordringene beveger universitetene og forskningsinstituttene seg i økende grav mot større tenking. Som på mange måter krever en sterk endring i hvordan de fungerer og drives. Det krever mer komplisert teknologi, studieprogrammer, forskningsprogrammer og administrasjon, mer kompliserte prosesser og større samarbeidsprosjekter.

Universitetene og høgskolene bygger fleksibel, nettbasert undervisning i samarbeid med andre lands universiteter, utvikler avanserte og store kollaborative forskningprogrammer i store prosjekter på tvers av institusjoner, sektorer, land og kulturer, bygger internasjonale konsortia og deltar i og lede multinasjonale og multisektorale prosjekter, bidrar til nasjonal og internasjonal policyutvikling, skaffer selv strategisk institusjonell finansiering, etablerer internasjonale studentutvekslingsprogram, videreutvikler profesjonsutdanningenes metoder, teknologi og funksjon, og eksekverer en nasjonal rolle som kritiske pilarer i vår nye kunnskapsøkonomi i samarbeid med landets industri. For å nevne noe.

Universiteter i dag har et mye mer komplisert oppdrag enn for noen år siden. Et resultat er at vi går i retning av en utvisking av skillet i mellom administrasjon og såkalte fagansatte. De dagene hvor en fagansatt bare underviser og forsker er over.

For noen år siden ville jeg primært se etter forsknings- og undervisningskompetanse når jeg intervjuet kandidater til fagstillinger. Nå ser jeg også etter språkkompetanse, internasjonale nettverk, evne til å bidra til å utvikle institusjonens strategier, evne til å arbeide i multikulturelle, internasjonale team, evne til å utvikle internasjonale, tverrsektorelle konsortia, interesse for å bruke ny teknologi på nye måter i undervisningen, evne til å forstå internasjonal forskningspolitikk, evne til å se institusjonens helhetsbilde og ta helhetsansvar, og evne til å skaffe penger fra internasjonale forskningsfond.

Universitetenes nye virkelighet krever et nært samarbeid mellom ulike spesialkompetanser. Den kompliserte og sofistikerte kompetansen som kreves på såkalt administrativ side for å møte moderne forventninger og utvikle institusjonene, krever høy utdannelse og lang erfaring.

I denne utviklingen blir skillet imellom fagansatte og administrativt ansatte mer utydelig. Skillet blir utydelig etterhvert som de samarbeider om å utvikle strategier, jakte på finansieringsmuligheter, utvikle internasjonale konsortia og skrive omfattende søknader. Skillet blir utydelig etterhvert som administrasjonen utvikler større deler av studieprogrammene og forskningsprosjektene. Skillet blir utydelig etterhvert som administrasjonen i hovedsak har spesialisert kompetanse og lang utdanning. I dag er en økende grad av den administrative staben utviklingsfokusert.

Nå og da ser vi klager om at universitetene ansetter for mange administratorer. Men mange studieprogramadministratorer og internasjonalt aktive forskere vet at universitetene våre ikke er som Smirnoff, men mer som rocketurneer. De vet vi ikke kan utføre vårt oppdrag, gjøre jobben vår, leve opp til samfunnets forventninger, redde verden og overleve i et vanskelig marked, uten et høyt utdannet crew med lang utdannelse og spesialkompetanse, som kan hjelpe til med å legge strategiene, planlegge turneen og levere showet.

Note:

Figuren er ikke nøyaktig og er kun brukt til å illustrere hovedpoenget. Konsumpriskurven er basert på data fra Statistisk sentralbyrå. Smirnoffkurven er laget fra datapunkter fra eldre priskataloger fra Vinmonopolet, noen gamle artikler på internettet, og ved å interpolere resten langs konsumpriskurven. Golfkurven er kun basert på to datapunkter, for start- og sluttåret, og resten er interpolert langs konsumpriskurven. Konsertbillettkurven er gjenskapt fra en figur med tittel «Concert Ticket Prices Have Risen Much Faster Than Overall Consumer Price Inflation» i en artikkel av økonomene Mary Connoly og Alan B. Kruger [Connoly 2005].

[Connoly 2005] Connoly, M., Krueger, A.B., Rockonomics: The Economics of Popular Music. National Bureau of Economic Reseaerch Working Paper No. 11282, April 2005

[Board 2013] The College Board, Annual Survey of Colleges; NCES, IPEDS, 2013.

Kronikken er første gang publisert i Dagsavisen.