En langtidsplan for eliteforskere?

Et av de tre hovedmålene i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, Meld. St. 7 (2014–2015), som ble lansert for et par uker siden, signaliserer en ambisiøs satsning på flere verdensledende fagmiljøer av fremragende kvalitet. At sektoren bestreber seg på å utvikle konkurransedyktige og fremragende fagmiljøer er viktig. Derimot så hviler hele langtidsplanen på mål for fremragende kvalitet definert ut ifra forskningspublisering og siteringsgrad, dvs. utdaterte rangeringsorienterte kvalitetsmål. 

Det er mange nye samfunnsviktige fagområder ved høgskolene hvor disse tradisjonelle kvalitetsmålene ikke er relevante, og langtidsplanen sier ikke noe om hvordan man for eksempel skal bli fremragende innenfor profesjonsrelaterte fagområder der nedslaget i praksisfeltet er en vesentlig kvalitetsindikator og siteringsindekser mindre viktig.

Langtidsplanen utrykker et inderlig ønske om å bli bedre enn gjennomsnittet. Alle som kan litt statistikk vet at for at noe skal løftes over gjennomsnittet så synker noe annet tilsvarende under gjennomsnittet. Hvorfor ønsker man ikke å løfte det helhetlige nivået og gjennomsnittet på norsk høgere utdanning? Langtidsplanen signaliserer et løft av spissene på bekostning av bredden.

Et annet underlig trekk ved langtidsplanen er et ensidig fokus på forskning i forhold til utdanning, noe som er et skritt tilbake i forhold til Forskningsmeldingen som kom i 2013 der forskning og utdanning ble sett i sammenheng. Langtidsplanen nevner så vidt et ønske om økt kvalitet i utdanningene, men det er få spor av konkrete tiltak, eller en plan, for å oppnå økt utdanningskvalitet. Argumentet er at verdensledende forskningsmiljøer vil lede til høy utdanningskvalitet.

Dette er sikkert riktig, men hva med utdannelser som er viktige for samfunnet hvor det ikke er store forskningsutfordringer? Forskning og utdanning må samspille og gjensidig styrke hverandre. Man vil ikke lykkes med kvalitet dersom man nå går baklengs inn i fortiden hvor forskning var isolert fra utdanning. Langtidsplanen har ordet utdanning i tittelen og i stor skrifttype på forsiden, men dette er ikke gjenspeilet i innholdet.

Jeg synes vi hadde en grundig og god prosess ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) i forbindelse med innspillsrunden til langtidsplanen hvor innspillet ble konsist og tydelig, blant annet at HiOA ønsket å ta en nasjonalt ledende rolle innen barn, skole og livslang læring. Det er derimot tilsynelatende få spor i langtidsplanen på innspillene fra HiOA. Fem av de ti kapitlene i langtidsplanen er ekko av bestillingen der man allerede hadde signalisert satsning på de fem områdene hav, klima og miljø, fornyelse i offentlig sektor, muliggjørende teknologier og et innovativt næringsliv – disse områdene fremstår som relevante for å innfri målet om å «løse store samfunnsutfordringer».

Langtidsplanen forklarer hva disse områdene er og hvorfor de er viktige, men sier lite om hva som egentlig er planen for å løse disse viktige samfunnsutfordringene og Norges posisjon internasjonalt sett. Barn, skole og livslang læring er nå til dels adressert i strategien Lærerløftet som ble lansert i september, men Lærerløftet er ikke nevnt i langtidsplanen. Er det ikke nettopp i skolen at grunnlaget for fremtidens fremragende forskere legges?

Et av de virkelig interessante og provoserende spørsmålene i bestillingen fra Kunnskapsdepartementet var hva institusjonene vil gjøre dersom de fikk et 20 prosent kutt i budsjettet. Langtidsplanen er forsiktig i å si noe om kutt, men signaliserer at det blir nødvendig å omprioritere og skalere utdanninger i henhold til fremskrivinger av kompetansebehov. Er planen at det skal kuttes ved høgskolene for å finansiere rangeringsklatring for et par universiteter?

Les også: Her finner du langtidsplanen

Kronikken er først publisert på rektoratets blogg på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA)