Dilemmaer i faget kommunikasjon

I forbindelse med at mitt arbeidsliv nå er ved veis ende, har jeg spurt meg: Hvorfor gikk det som det gikk? Jeg er i likhet med veldig mange her oppvokst ved en fjord. Fjorden har for meg alltid fortont seg som noe forlokkende, som en vei ut, i verden, en åpning mot uante muligheter, mot eventyr og eksotiske opplevelser.

Les intervju med Jan Eriksen:

• …men Ry Cooder-platene mine får dere aldri…

Jeg kunne like godt fulgt dette kallet og dratt til sjøs, og ved denne anledning mønstret av ei hurtigrute i Bergen, et containerskip i Hamburg eller en cruisebåt i tja, Southampton? I stedet ble det altså journalistikk og kommunikasjonsarbeid, mens dragningen mot sjøen – som mange har fått med seg – er forsøkt ivaretatt vha såkalt fritidsbåt. Det har vært en god kombinasjon. Et forsøk på å sammenføye disse lidenskapene, kan derfor avstedkomme noen refleksjoner over følgende tema:

Om opplysningers bidrag til en lykkelig seilas

Kommunikasjonsarbeid preges ofte av paradokser. Mange mener vi dynges ned av informasjon og at det meste derfor er likegyldig. Når noe skjer – at toget ikke kommer eller at akkurat den fergeavgangen du hadde blinket ut er innstilt - er kritikken ofte at folk ikke fikk informasjon eller ikke visste hvilken informasjon de skulle forholde seg til. Noen mener det blir sånn, fordi sånne som oss egentlig er der for å glatte over, polere noe som ellers ikke ville tatt seg så godt ut, og at vi, når ting drar seg til, som regel oppviser utilstrekkelighet. 

Det er jeg dypt og hellig uenig i. Jeg mener vi kommunikasjonsfolk som regel gjør så godt vi kan og at det – i tilfelle – er de andre som surrer og roter ting til.

Å være i båt aksentuerer ganske sterkt behovet for å sette seg inn i og forstå ting. Følgene av ikke å gjøre det, kan jo bli rimelig konkrete og ikke så bra, verken for båt eller mannskap. For enkelhets skyld vil jeg sortere innsikt og forståelse, og hvordan vi kan oppnå dette, i to: Noe vi kan kalle basiskunnskaper, den innsikten man har med seg fra oppvekst/ bakgrunn, eller man måtte ha tilegnet seg ved selvstudier eller deltakelse i organiserte kurs/utdanning. Dessuten det store tilfanget av bøker, blader og nettsider som hver for seg eller i sum, kan bidra til økt kunnskap, bedre forståelse.    

Kommunikasjonsarbeid er gjerne konsentrert om enkeltbudskap: «Søkningen til Høgskolen i Oslo og Akershus i år er etter søknadsfristens utløp 15. april nesten 10 prosent høyere enn i fjor. Økningen er særlig stor til utdanninger som kvalifiserer for yrker i det offentlige, som sykepleier, vernepleier, sosionom og bla-bla-bla……» Viktig er også sonderingen mellom alternative utforminger av budskapene, i forhold til målgrupper og derav valg av kanal. Budskapene som formidles, mottas, tolkes og forstås mer og mindre individuelt, idet de filtreres hos mottakeren og dennes basiskunnskaper.

Relatert til båt peker min profesjons kjernevirksomhet derfor mer i retning av forberedelser til og gjennomføring av en gitt tur. Med andre ord: Linken det her synes mulig å etablere, kan være til planer for, avgjørelser om, organisering og iverksettelse av en seilas, her forstått som det samlede settet av informasjoner som er knyttet til denne seilasen, og som i varierende grad er definert og delt mellom de som blir med og legger fra land.  

Kommunikasjonsfaget dreier seg om selv å formidle opplysninger, men også om rådgivning i saker der formidling av opplysninger inngår som element i et større hele, og der formidleren er en annen, ofte en overordnet. Med tema båt og seilas, blir det fra et kommunikasjonsfaglig ståsted naturlig å vektlegge rådgivning, om hvilke budskap som – antydningsvis – bør formidles og hvordan. Sammenholdt med mine basiskunnskaper om båt og ferdsel på sjøen, havet, vil jeg konkretisere kommunikasjonsfagets mulige bidrag i tre punkter.

Punkt én: Forventningsavklaring. Et sentralt poeng for kommunikasjonsfolk, være konkret på hva man mener lar seg besvare/ opplyse om og ikke. Dermed: Med meg som skipper, hva har mannskap/ passasjerer å se fram til? Hva venter jeg som skipper av dem? Hva kan de vente av meg? Jeg tror altså at de som er inneforstått med hva som foregår og hvilken del de kan/skal ha i det, i alminnelighet er roligere og mer komfortable med det enn de som er i villrede. Alle om bord må regne med å måtte lage mat underveis. Det skjer etter tur. Den som lager mat, skal ikke også ta oppvasken. Når vi kommer fram, river skipperen en middag i land.

Punkt to: Tilgjengelighet/informasjonsdeling. Som kommunikasjonsmedarbeider forutsettes det bl.a. at man er å få tak i, og hvor som helst, når som helst, uansett er i stand til å gi et ordentlig svar, evt. si at man kommer tilbake senere. Følgelig: All relevant dokumentasjon/informasjon om båt, dens håndtering og planlagte seilas bør finnes om bord, og det er mitt ansvar som skipper, ved behov, å vise mannskap/ passasjer til denne informasjonen. Når alle om bord vet hvor de kan finne kartene, losbøkene, bruksanvisningene osv., og hva disse kan hjelpe oss med, mens vi er underveis, oppleves seilasen raskt tryggere.

Ved overseiling av lengre havstykker, Skagerrak fra Oslofjorden til Skagen, Nordsjøen fra Lindesnes til Kinneards Head i Skottland, eller fra svensk Østersjøkyst til Visby, Gotland, jeg har seilt dem alle, så føres bestikk. GPS-posisjoner tatt hver fjerde time, settes av i papirkartet med dato og klokkeslett og forbindes seg imellom med en blyantstrek. Også våre hjemlige havstrekninger kan fortone seg uendelige, særlig om været er litt bustete. Da er det godt å se en slik strek, om enn ikke alltid like rett, strekke seg lenger og lenger mot havn.

Punkt tre: Tydelighet. Kommunikasjonsfolk skal unngå omtrentligheter og tvetydigheter og med ord og uttrykk gi det budskapet man har bestemt seg for å gi, og – helst – ikke noe annet enn det. Om bord blir det slik at det skipperen der og da ønsker skal gjelde, når best fram ved at det uttrykkes klart og enkelt, med en mild bestemthet og overbevisning. Dere, vi tar et rev nå. Gå litt opp i vinden, så vinsjer du litt inn på fokka, jeg tar storseilet

Følgelig er jeg, faglig så vel som prinsipielt, en tilhenger av (punkt én:) skriftlige turplaner, distribuert til aktuelle mannskap på forhånd, fulgt opp av pep-talk før avgang, (punkt to:) systematisk ordnede kart og farvannsbeskrivelser, manualer, veiledninger og instrukser, herunder datablad for utstyr og alarminstruks med prosedyrebeskrivelser ift. MOB, brann og evakuering av fartøyet. Dessuten (punkt tre:) aksept og respekt for skipper-rollen.

Det er mye annet jeg er tilhenger av også, i båt, og i livet, også, og mye som er sagt og skrevet om hva man bør huske på, gjøre, og, ikke minst, hva man like godt kan la være. Mitt poeng er at innsikt og forståelse i alminnelighet er av det gode, at mulighetene for å oppnå slik innsikt er tilstede og både kan og bør deles mellom de som er ombord, og – endelig – at dette kan skje ved hjelp av noen enkle kommunikasjonsgrep. I sum kan dette gjøre seilasen både lykkeligere og reelt sett tryggere.  

Og hva mer er: Med fastholdelse av de samme grepene – forventningsavklaring, aktiv informasjonsdeling og tydelighet/presisjon – tror jeg vi kommunikasjonsfolk også kan gi et vesentlig bidrag til vår kjære høgskole, slik at det vil gå den godt og den får lov å leve lenge i landet.

Takk for meg!