Ikke kidsa det er noe galt med!

Vi har nå fått vite at det kan koste mange milliarder å ikke gi ungdom med kort botid i Norge, inkludert flyktninger, en god utdanning. Prisen er ikke bare samfunnsøkonomisk, men også i form av tapte menneskelige ressurser, sier kunnskapsminister Røe Isaksen i Aftenposten 29. mars.

Det er flott at politikere endelig ser hva vi har sett i skolesystemet lenge. Røe Isaksen ga oss i Aftenposten 25. november syv gode råd om hvordan vi skulle få til en vinnerskole. Skolen skulle blant annet sees på som maraton, ikke som en sprint. Altså handler det om hva vi gjør hver eneste dag, og hvordan elever og foreldre involveres i dette arbeidet.

Vi er helt enige i det, men slik skolen er lagt opp nå, blir ungdom med kort botid i Norge tvunget til en sprint. De får ikke lov til å løpe maraton. Mens skolesystemet kan nøye seg med en rask gåtur.

Ungdommene går ut av grunnskolen og over i videregående, ofte uten forutsetninger for å kunne fullføre.

Et klasserom med få ungdommer. «Yehe» er 16 år. Krigen i Syria har stoppet skolegangen hans, og han har ikke fullført ungdomsskolen før han måtte flykte. Nå er Yehe i Norge, men er for gammel til å gå på en norsk ungdomsskole.

Derfor sitter han ikke i et helt vanlig klasserom med 25 svette 16-åringer, hvor hormonene flyr og flørtende blikk kastes til andre siden av rommet. Han får undervisning på et senter for voksenopplæring. Der går Yehe i en klasse med andre som heller ikke har fullført grunnskolen.

Men her er det ingen hormoner i luften eller flørtende blikk i retning «Nadia» på stolen ved vindusrekka. For Yehe går i klasse med mamma, fordi hun heller ikke har fullført ungdomsskolen. Den eldste eleven i klassen er over 50 år, mer enn tre ganger så gammel som Yehe.

Får ikke snakket om ungdomsting. Det er vanskelig å snakke norsk i klasserommet. Det skal vises respekt for eldre generasjoner. Ungdommene blir stille.

Temaer ungdommene er opptatt av kan det ikke snakkes om når foreldre, andre slektninger eller voksne er tilstede i samme klasserom.

Yehe synes det er vanskelig å gå på skolen, det er liksom ingen ordentlig skole. Han savner å være sammen med andre ungdommer, noen på samme alder. Hvordan kan han bli inkludert blant norske ungdommer når han aldri treffer noen? Hvor skal han lære det norske ungdomsspråket?

Ungdom med kort botid i Norge har spesielle utfordringer i skolesystemet og har en mye høyere frafallsprosent enn resten av befolkningen. Å lære seg norsk er nødvendig for at ungdommene skal kunne benytte retten til utdanning og dernest kunne delta i det norske samfunnet.

Ungdommene har kommet til Norge sent i utdanningsløpet. Noen har aldri gått på skole tidligere. Andre har flere års skolegang bak seg. Noen elever går ut av ungdomsskolen med grunnskolebevis uavhengig av om de har kunnet få karakterer fra grunnskolen eller ikke, og de får ikke lov til å ta opp igjen eksamen.

Grunnskolebeviset gir dem så rett til videregående opplæring, helt uavhengig av hva de faktisk kan. Mulighetene for å klare seg i videregående utdanning er dermed meget ujevne.

Blir dyttet ut av skolen. Resultatet er at disse ungdommene ikke kan velge hva de ønsker seg på videregående skole. De må kanskje velge en linje og fag de egentlig ikke har interesse for. Eller de må velge en skole som ligger langt hjemmefra slik at de må bo på hybel et sted hvor de ikke kjenner noen.

Mange av disse ungdommene slutter på videregående skole, de havner i dropout-statistikken. Det er ikke kidsa det er noe galt med. Skolesystemet er lagt opp for å dytte dem ut.

Når ungdommene fikk ha undervisning på en videregående skole, og ikke på et senter for voksenopplæring, falt fraværet deres med 30 prosent. Det ugyldige fraværet ble også mer enn halvert. Det viser resultatene fra prosjektet Kompetanse for mangfold.

I Buskerud så skoleeiere behovet for å gjøre noe for ungdom mellom 16 og 22 år med kort botid i Norge, og spesielt de av dem som går på grunnskole i voksenopplæringens regi. Gjennom prosjektet Kompetanse for mangfold fikk fylkeskommunen midler som gjorde det mulig å prøve ut helt konkrete grep.

Høsten 2015 tok 28 elever i alderen mellom 16 og 22 år grunnskoleopplæringen på en videregående skole. Sammen med elever i innføringstilbudet for minoritetsspråklige elever på den videregående skolen er det tre skoleklasser som er inkludert i denne studien.

Gjennom prosjektet ser vi at fraværet er redusert med 30 prosent og det ugyldige fraværet er mer enn halvert. Det betyr at elevene engasjerer seg mer i skolen, opplever et ansvar for egen skolegang og gir beskjed til skolen og læreren når de er borte. Dette tyder på at de selv opplever det å gå på en skole med andre ungdommer som positivt for læringsmiljøet.

Elever trives bedre på skolen når de får være sammen med jevnaldrende og blir kjent med andre ungdommer.

Viktig at morsmål er lov i klasserommet. Faglig mestring er også viktig for elevers trivsel. Mestring betinger at elevene forstår hva læreren sier. Studien viser at omtrent 30 prosent av elevene ikke forstår alt læreren sier.

I hovedsak har elevene to strategier de bruker når de ikke forstår: de spør læreren eller de spør medelever. Elevene opplever et åpent klima for å henvende seg til lærerne og at lærerne gjerne forklarer om igjen. Vi har også sett at elevene kontakter hverandre for å drøfte noe de ikke forstår, ofte på morsmål.

60 prosent av elevene bruker morsmål i klasserommet, ifølge en trivselsundersøkelse vi har gjennomført. For at elever skal oppleve mestring er det derfor viktig at lærerne tillater en slik bruk av morsmål i undervisningssituasjoner.

Betydningen av morsmål i undervisning og i god språkopplæring er noe forskere er veldig klar over. Det ble også fremhevet som viktig i en rapport kunnskapsministeren har bestilt. Likevel vet vi at kompetansen i utdanningssystemet for å håndtere dette er begrenset. Vi vet at det ikke er noe galt med kidsa som ikke kan norsk, det er faktisk normalt. Systemet svikter.

Elevene ble spurt om hva som motiverer dem til å lære nye ting og hvordan de, andre elever og lærere kan bidra til at elevene får det bedre på skolen. Elevenes svar handler mest om det akademiske innholdet i skolen, og i mindre grad om sosiale elementer i skolehverdagen.

De aller fleste elevene er opptatt av hva de selv kan gjøre med læringssituasjonen og læringsmiljøet, ikke hva lærerne kan bidra med. De tar et stort ansvar for egen læring. Dette viser at disse ungdommene utgjør en særlig motivert elevgruppe. Det er ikke noe galt med kidsa!

Må klare videregående på fem år - uansett. Denne gruppen elever må faktisk gjennomføre en sprint. Det krever utdanningssystemet. Dersom de er under 16 år, blir de plassert i ungdomsskolen i klassen de aldersmessig hører hjemme i.

Selv om de ikke kan lese og skrive.

I løpet av en sprint må de kanskje ta igjen 10 års skolegang på under ett år. Deretter har de fem år på å fullføre videregående skole. Kidsa sprinter for harde livet! Det krever systemet. Enda flere hadde klart seg bedre om de fikk lov til å løpe maraton i stedet for å sprinte. Skolesystemet må endres for å møte elevenes behov.

(Kronikken er først publisert på forskning.no og deretter på nettsidene til Høgskolen i Sørøst Norge.)