Living apart together

Den 14. august 1978 skrev journalisten Michiel Berkel en artikkel i Haagse Post der akronymet LAT ble brukt for første gangen. Noen dager før hadde han tatt opp på morgenmøtet sitt problem med å finne et navn til sin nye artikkel som omhandlet et hyppig forekommende fenomen i Nederland, nemlig om par som bor i to forskjellige boliger. Noen foreslo: Living Apart Together etter en hollandsk film gjort av Wim Verstappen: Frank and Eva/Living Apart Together fra 1973. og slik ble Living Apart Together, eller LAT relationships, betegnelsen i faglige sammenhenger og i den engelsk språklige litteraturen.

I dag, omtrent 36 år senere, er dette et mer kjent begrep og samlivsform. I de skandinaviske landene kaller vi det for særbo med bakgrunn i nabo og senere sambo. Definisjonen på særboerskap er at to personer definerer seg selv som et par, at andre kan definerer dem som par, og at de bor i hvert sitt hjem.

Boken Særbo— ett par, to hjem som jeg skrev sammen med professor ved universitetet i Uppsala, Jan Trost, er mer aktuell i dag enn den var da den kom ut for 11 år siden.

Det var litt tidlig å trykke boken i 2003. Begrepet var litt ukjent blant folk, selv om det ikke var noe nytt. Det er mye som har skjedd de siste årene, og jeg ville ha inkludert flere elementer hvis det skulle blitt trykket nå.

I dag regner jeg med at omtrent 10-12 prosent av befolkningen i Norge er særboere. Særboere fantes også i tidligere tider, men da for det meste i øvre middelklasse eller blant kunstnere og intellektuelle slik som Simone de Beauvoir og Jean Paul Sartre. På den tiden hadde man ikke noen betegnelse for det og hyppigheten var også liten.

Tidligere hang uformelle regler for samliv sammen i fire elementer som var nært knyttet til hverandre. Disse uformelle reglene handler om hvordan vi skal oppføre oss. Uten at vi tenker over det, forholder vi oss til en rekke regler – formelle og uformelle – om hvordan vi skal være i forhold til hverandre. Det gjelder på alle områder. Når det gjelder familie og samliv, skjøt disse endringene fart mot slutten av sekstitallet og på begynnelsen av syttitallet. Tidligere skjedde disse fire elementene samtidig:

1. Bryllupet
2. Sammenflyttingen
3. Sex sammen
4. Forventning om barn etter ca. et år.

I dag er disse fire elementene oppløst. Sammenflyttingen skjer av og til samtidig med den perioden en før kalte «fast følge» - for noen skjer den til og med før. For andre skjer sammenflyttingen rundt det en tidligere kalte forlovelse. Og for andre igjen skjer den etter en forlovelse. Men for ytterst få skjer sammenflyttingen i dag samtidig med bryllupet. Dvs. at de fire elementene i dag er frikoblet fra hverandre. På fagspråket kan en si at det har skjedd en endring i våre normer der de fire elementene som hang normativt sammen, nå er oppløst. Og det på grunn av sambo.

Hvordan skjedde disse endringene? Til å begynne med var samboende en protestbevegelse og man snakket om «de papirløse ægteskab» som er en betegnelse fra Danmark. Men ganske snart var det det folk bare gjorde. De flyttet sammen med den de var glad i. Dette var endringer utover på syttitallet. Og ganske fort kom også en betegnelse på fenomenet, nemlig sambo. Termen ble fort vanlig i de skandinaviske landene sikkert fordi den minnet om nabo. Og det tok ikke mange år før vi kunne si at samboende ble en sosial institusjon. Du kunne si «min sambo» og alle visste hva du snakket om.

Samboerskap kom også av at folk begynte å stille spørsmål ved samfunnet og hvorfor ting var som de var.

Det var mye som skjedde på 60-og 70-tallet. Vi fikk blant annet TV og den første krigen vi nærmest fikk inn i stua var Vietnamkrigen. Verden var blitt mindre. P-pillen og spiralen gjorde at sex ikke behøvde bli direkte knyttet til barnefødsler. Rettigheter for spesielle grupper ble tema og man snakket om homofile og funksjonshemmede på andre måter enn før og som førte til at Norge ble første land som anerkjente partnerskap og ekteskap for lesbiske og homofile. Kvinner gikk ut i arbeidslivet – ikke bare arbeiderkvinnene som alltid hadde måttet arbeide. Spørsmålene var mange, og frihet og selvstendighet var noen av svarene. Det var i dette klimaet samboende som en sosial institusjon fikk utvikle seg. Og i dag finnes det til og med et lovverk som regulerer rettighetene til samboende.

Hvorfor alt dette om samboende? Jo, fordi særboende er en konsekvens av at vi har fått samboende. Før så måtte man være gift for å bo sammen. Utover på syttitallet kunne en bo sammen uten å være gift (sambo) og nå kan en være par og ikke være gift og ikke bo sammen (særbo).

Den andre store endringen på samlivsfronten i det forrige århundre, er skilsmissene. Dette fantes også tidligere, men på ingen måte som det er idag: Nær 50 prosent av de som gifter seg i dag, skiller seg. I tillegg kommer all oppløsning av samboerskap, hvilket som kjent ikke registreres.

Det er mange grunner til å folk skiller seg i dag, men en skal ikke se bort ifra at oppløsning av ekteskap også handler om den økte levealderen. Det å love «til døden skiller oss ad», har en helt annen betydning nå enn det hadde tidligere. På 1900 tallet økte levealderen for både menn og kvinner med 25 år. Før giftet man seg igjen etterat den ene døde. I dag starter en i nye samliv med den tidligere partneren i live. Det betyr at barn vokser opp med både foreldre og steforeldre i dag selv om foreldrene ikke bor i samme bolig.

Èn av grunnene til at noen velger særboerskap kan være  at man ikke ønsker en ny skilsmisse og derfor heller vil bo i hver sin bolig.

Økt individualisme er ikke nødvendigvis grunn til særboskap. Mange ønsker å være særboere nettopp av omsorg for egne barn. De vil ikke at barna skal få belastningen ved å gjøre to hushold om til ett. Derfor bor de hver for seg samtidig som de opprettholder parforholdet. Andre vil ikke flytte sammen med partneren på grunn av omsorg for gamle foreldre. På den måten henger særboerskapet sammen med omsorg og ansvar for andre personer. På den andre siden vil ønske om kontroll og ansvar over eget liv, også være med i begrunnelsene for det å være særbo. Mange vil kalle det individualisme. På grunn av god økonomi er det nå enklere å leve i to forskjellige hjem enn det var tidligere. Personlig frihet er blitt viktigere for nordmenn, noe som henger sammen med økonomien.

Særboerskap hadde ikke vært mulig dersom folk ikke hadde penger til det. Det er selvfølgelig billigere å bo i ett hjem, men i dag har vi råd til å bo i hvert vårt. Samtidig som det ikke blir så dyrt hvis en tenker at begge har hjemmene fra før slik at det ikke blir nødvendig med så mange nye innkjøp. Og man slipper diskusjoner om hvilken sofa skal vi velge og hvilke bilder som skal henge på veggen.

Kvinnene i dag er også mer selvstendig enn de var tidligere og kan stå på egne bein økonomisk. Det kan være en annen grunn til at det blir flere særboere i Norge. Før kunne en høre argumenter som: «Hvis du ikke vil flytte sammen med meg, betyr det at du ikke elsker meg høyt nok».

Tallet på særboere vil nok øke noe i tiden fremover. Særboerskap er en samlivsform for kortere eller lengre perioder av livet. Svært sjeldent vil det vare gjennom et helt livsløp. For eksempel i perioder med småbarn, er særboerskap krevende og kanskje ikke så passende. Selv om særboerskap vil øke, vil det ikke erstatte en samlivsform som samboende eller ekteskap der en bor sammen. For tross alt ligger det i oss at i det lange løp skal vi bo sammen med den vi er glad i.